Mange må navigere systemet alene etter overgrep

Etter et seksuelt overgrep må mange utsatte forholde seg til politi, helsevesen, NAV, fastlege, psykisk helsehjelp og rettssystemet samtidig. Likevel finnes det i dag ingen nasjonal ordning som sikrer at noen hjelper dem med å koordinere hjelpen.

Landsforeningen mot seksuelle overgrep (LMSO) mener dette er en av de største utfordringene i oppfølgingen av overgrepsutsatte, og etterlyser støttekoordinatorer som kan hjelpe utsatte med å finne fram i systemet.

I 2024 kom NOU-en «Voldtekt – et uløst samfunnsproblem», en offentlig utredning som gjennomgår hvordan Norge forebygger, håndterer og følger opp voldtektssaker. Rapporten peker på store mangler i både forebygging, hjelpetilbud og rettssystem, og beskriver voldtekt som et alvorlig samfunnsproblem som fortsatt ikke tas på alvor nok.

Én av fem kvinner i Norge oppgir å ha blitt voldtatt minst én gang i løpet av livet. Konsekvensene kan være omfattende og påvirke både psykisk og fysisk helse, livskvalitet, utdanning og tilknytning til arbeidslivet. Voldtekt er blant de mest belastende traumatiske opplevelsene et menneske kan utsettes for, og mange utsatte opplever det som krevende å finne fram i hjelpeapparatet.

Voldtektsutvalget peker også på store geografiske forskjeller i hjelpetilbudet til utsatte. Flere steder mangler det tilstrekkelig oppfølging, og barn som utsettes for voldtekt har fortsatt ikke tilgang til døgnåpne akutte helsetilbud over hele landet. Til tross for flere handlingsplaner de siste årene, mener utvalget at det fortsatt mangler et systematisk og prioritert arbeid fra myndighetenes side for å forebygge voldtekt og sikre god oppfølging av utsatte.

Vil ha støttekoordinator ved alle overgrepsmottak

Rapporten peker særlig på overgrepsmottakenes viktige rolle, ettersom disse ofte er det første kontaktpunktet med helsevesenet etter et overgrep.

Utvalget anbefaler derfor at det etableres en støttekoordinatorordning ved alle overgrepsmottak, og at tilbudet gjøres tilgjengelig for alle utsatte. Ifølge rapporten skal koordinatoren blant annet bistå utsatte med å finne fram til tjenestene de har rett til og behov for. Målet er å gjøre det lettere å navigere i et ofte komplisert hjelpeapparat i en svært sårbar situasjon.

Videre anbefaler utvalget et styrket psykososialt oppfølgingstilbud ved overgrepsmottakene. I rapporten kommer det frem at mange voldtektsutsatte opplever å bli avvist i spesialisthelsetjenesten når de ber om hjelp. Utvalget mener derfor at muligheten for å «styrke og standardisere tidlig psykologisk intervensjon ved overgrepsmottakene» bør utredes nærmere.

Forslagene er en del av flere anbefalinger i NOU-en som skal bidra til bedre oppfølging, tryggere hjelpetilbud og mer helhetlig støtte til personer utsatt for voldtekt.

Hva er en støttekoordinator?

Støttekoordinatorer for overgrepsutsatte er et viktig lavterskeltilbud som tilbyr oppfølging og koordinering av hjelp. Modellen er blant annet inspirert av den britiske ISVA-ordningen (Independent Sexual Violence Adviser), der utsatte får en fast støtteperson som tilbyr praktisk og emosjonell oppfølging og bistår med kontakt med politi, helsevesen og andre tjenester – uavhengig av om saken er anmeldt.

Retten til koordinering finnes allerede delvis i lovverket, gjennom helse- og omsorgstjenesteloven § 7-2, som slår fast at «for pasienter og brukere med behov for langvarige og koordinerte tjenester (…) skal kommunen tilby koordinator». Likevel opplever mange voldtektsutsatte å stå alene i møte med systemet.

Selv om støttekoordinator for voldtektsutsatte ikke er innført nasjonalt, finnes det enkelte steder lignende funksjoner gjennom kommunale voldskoordinatorer og tverrfaglige samarbeid. Ifølge kartlegginger fra Stortinget har 41 prosent av landets kommuner en voldskoordinator. En voldskoordinator kan bidra til å samordne kommunens hjelpetilbud til personer utsatt for vold, og sikre at kommunens arbeid med vold i nære relasjoner følges opp.

I Trondheim har kommunen i mange år satset på tverrfaglig samarbeid og koordinering på volds- og overgrepsfeltet. Gerd Ingrid Olsen har vært en sentral del av dette arbeidet siden 2007.

Samarbeid er nøkkelen

Gerd Ingrid Olsen ble opprinnelig ansatt som voldskoordinator gjennom Trondheim kommunes handlingsplan Vold mot kvinner, og har siden jobbet med både kompetanseheving, forebygging og samordning av tjenester.

– Det er så fragmentert i store kommuner som Trondheim. Derfor har det vært viktig å bygge en felles fenomenforståelse av vold og overgrep på tvers av tjenester og fagmiljøer, sier Olsen.

Gjennom årene har Trondheim kommune bygget opp både ressursbanker og fagnettverk der ansatte fra kommunen, politiet, barnevernet, krisesenteret, konfliktrådet og andre aktører møtes for å dele kunnskap og erfaringer. Ifølge Olsen er nettopp samarbeid nøkkelen til å lykkes.

– Det viktigste er at enhetene jobber sammen. Vi får ikke til å løse vold alene.

I dag arbeider Olsen blant annet som TryggEst-koordinator. TryggEst er et tverrfaglig tilbud som kan kontaktes ved bekymring for vold eller overgrep mot særlig sårbare voksne. Teamet mottar henvendelser fra blant annet hjelpeapparatet, politiet og pårørende, og bidrar til å koordinere tiltak som kan stoppe volden og sikre nødvendig oppfølging.

Skyld, skam og gradvis avdekking

Gjennom arbeidet møter hun mange mennesker som bærer på skyld, skam og forvirring etter å ha vært utsatt for vold eller overgrep.

– Det første vi må jobbe med er bevisstgjøring. Mange tenker at det er deres egen feil, eller spør seg om det er de som er gale. Da må vi gjenta igjen og igjen: Det er ikke ditt ansvar.

Hun trekker også frem betydningen av å møte andre med lignende erfaringer.

– Bare det å møte andre helt vanlige mennesker som har opplevd det samme, kan være veldig skamreduserende. Vi så stor effekt av det i gruppetilbudene våre.

Olsen forteller at seksuelle overgrep ofte avdekkes gradvis. Mange ønsker ikke eller klarer ikke å snakke om det første gang de blir spurt.

– Vi spør alltid om seksuelle overgrep. De fleste svarer nei første gang, men så kommer det gjerne opp senere.

Hun peker på at dette også gjelder i nære relasjoner.

– Mange vet ikke at det de har opplevd er et seksuelt overgrep når de er gift eller i et forhold. De klarer ikke å gjøre motstand, men tenker likevel ikke på det som vold eller overgrep.

Ifølge Olsen er fortsettelsesvold – vold og kontroll som fortsetter etter et samlivsbrudd – et område der seksuell vold også forekommer. Derfor mener hun at både kunnskap, samarbeid og tidlig avdekking er avgjørende for å kunne gi utsatte den hjelpen de trenger.

Samtidig mener hun det fortsatt er rom for forbedring. Hun trekker særlig frem behovet for enda tettere samarbeid mellom tjenestene og en felles kompetanse og forståelse av vold og overgrep når nye ansatte kommer inn i systemet.

– Vi trenger enda mer samhandling. Familievernkontoret er en viktig samarbeidspartner, men trenger i enkelte saker mer kompetanse om vold og overgrep. Når det foreligger vold, er ikke forholdet mellom partene likeverdig. Derfor er det viktig å spørre mer og avdekke volden tidligere, sier Olsen.

Flere forslag – men lite er på plass

Etter at NOU-en ble lansert, har det vært økt politisk oppmerksomhet rundt voldtekt som folkehelse- og samfunnsproblem.

I 2024 ble et forslag om døgnåpne overgrepsmottak for barn enstemmig vedtatt i Stortinget. Vedtaket er en sentral del av Opptrappingsplan mot vold og overgrep mot barn og vold i nære relasjoner (2024–2028) – Trygghet for alle, som skal styrke både forebygging, oppfølging og kompetanse på feltet.

Flere av tiltakene er fortsatt under utvikling, blant annet bedre samordning mellom myndigheter og tjenester, samt økt støtte til kommunenes arbeid med å forebygge, avdekke og følge opp vold og overgrep.

Ifølge KOSTRA-rapportering for 2024 oppga 69 prosent av norske kommuner at de hadde en egen handlingsplan mot vold i nære relasjoner og vold mot barn. Målet er at alle kommuner skal ha slike handlingsplaner på plass.

Oslo satser på bedre koordinering og oppfølging

Oslo byråd har vedtatt en ny handlingsplan mot vold i nære relasjoner, overgrep og negativ sosial kontroll. Planen, Fra frykt til frihet, inneholder 32 konkrete tiltak for å styrke forebygging, oppfølging og beskyttelse av utsatte.

Byrådet setter av 10 millioner kroner til arbeidet i 2026, og deretter 15 millioner kroner årlig. Et av tiltakene i planen er å etablere regionvise voldskoordinatorer med et felles mandat for bydelene.

Bakgrunnen er at dagens voldskoordinatorer er organisert ulikt, med variasjoner i mandat, arbeidsoppgaver og tilgjengelighet for både voldsutsatte og hjelpeapparatet. Med en felles modell ønsker byrådet å sikre mer likeverdig og helhetlig oppfølging av personer utsatt for vold i nære relasjoner.

Tiltaket skal også bidra til bedre koordinering mellom kommunale tjenester, politi, helsetjenesten og frivillige aktører, slik at utsatte får et mer helhetlig og effektivt hjelpetilbud.

Tidligere forslag gikk ikke gjennom

Stortinget har i både 2025 og 2026 behandlet representantforslag fra Sosialistisk Venstreparti om en tiltakspakke mot voldtekt. Blant forslagene var å etablere en støttekoordinatorordning ved alle overgrepsmottak. Forslagene fikk imidlertid ikke flertall i Stortinget.

I 2025 fremmet Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre et mindretallsforslag på Stortinget om å prøve ut en voldskoordinatorordning i flere norske kommuner, med følgeforskning og styrket kompetanse på vold og seksuelle overgrep. Forslaget fikk heller ikke flertall.

Støttekoordinatorer for utsatte og voldskoordinatorer er altså ikke innført nasjonalt ennå, men omtales som et viktig tiltak i NOU-en og i flere høringssvar.

LMSO: Ingen skal måtte navigere alene

Bedre helse- og tjenestetilbud til personer utsatt for seksuelle overgrep er også en sentral del av Landsforeningen mot seksuelle overgrep (LMSO) sine politiske satsingsområder. To av organisasjonens tre hovedsaker for 2025/2026 handler direkte om dette: krav om forpliktende handlingsplaner mot seksuelle overgrep i alle kommuner, samt støttekoordinering for alle utsatte.

Ifølge LMSO gjør lange ventetider, manglende traumekompetanse, dårlig samordning mellom tjenester og økonomiske hindringer at mange ikke får hjelpen de trenger etter seksuelle overgrep.

Seksuelle overgrep kan gi alvorlige psykiske og fysiske helseplager, som PTSD, angst, kroniske sykdommer, rusavhengighet, smerter og økt selvmordsrisiko. Når helsepersonell mangler traumekompetanse, kan symptomer feiltolkes eller overses, og hjelpen bli utilstrekkelig eller forsinket.

Hva trengs?

Hvis myndighetene mener alvor med å bekjempe vold og overgrep, må hjelpen bli mer enn planer og utredninger. For mange utsatte handler utfordringen ikke bare om å få hjelp, men om å finne fram til hjelpen mens de står i en krise.

Behovet for koordinering er godt dokumentert gjennom forskning, offentlige utredninger og erfaringene til dem som møter utsatte i hverdagen. Spørsmålet er ikke om behovet finnes – men hvorfor mennesker som har vært utsatt for voldtekt fortsatt må navigere systemet alene.

 

Kilder

Offentlige dokumenter

• NOU 2024:4 Voldtekt – et uløst samfunnsproblem
• Prop. 36 S (2023–2024) Opptrappingsplan mot vold og overgrep mot barn og vold i nære relasjoner (2024–2028)
• Riksrevisjonens undersøkelse av myndighetenes innsats mot vold i nære relasjoner (2022)
• Representantforslag om tiltakspakke mot voldtekt (2025–2026)
• Representantforslag om voldskoordinatorordning i kommunene (2025)
• Oslo kommune: Fra frykt til frihet – Handlingsplan mot vold i nære relasjoner, overgrep og negativ sosial kontroll

Faglige og andre kilder

• NAPHA: Unikt samarbeid med politiet om voldsutsatte
• Helsedirektoratet / KOSTRA: Kommunalt psykisk helse- og rusarbeid 2024