– At de mest alvorlige barnesakene mangler relevante sakkyndige med interesse og kunnskap for seksuelle overgrep, gjør at barns rettssikkerhet ofte sviktes i retten.

Tirsdag denne uken avga familiekomiteen innstilling om at overgrepsdømte ikke bør ha samvær med egne barn. Alle partiene i Stortingets familiekomité er enige om det nye forslaget som lyder slik: 

Personer som tidligere er dømt for overgrep mot barn, skal som hovedregel ikke ha samvær med egne barn.

Thea W. Totland er jurist og daglig leder i Barneadvokatene. Totland har jobbet med barnesaker gjennom hele sitt yrkesliv og har spesialisert seg på saker som omhandler seksuelle overgrep.

– Mine erfaringer viser at rettssystemet ofte svikter barna, og i mange av disse sakene blir vi overkjørt, sier Totland, som i mange år har vært engasjert i barns rettssikkerhet.

Med særlig kompetanse innen barnerett og menneskerettigheter har hun jobbet aktivt for å styrke beskyttelsen av sårbare barn i rettssystemet.

En undersøkelse med rystende funn

I 2024 gjennomførte Barneadvokatene en undersøkelse av barnefordelingssaker i lagmannsretten der det var mistanke om seksuelle overgrep i løpet av de fem siste årene.

I undersøkelsen kom det fram at retten konkluderte med at det ikke var risiko for overgrep i 80 prosent av tilfellene. Barna fikk enten samvær med, eller ble flyttet til, den anklagede faren. I tjue prosent av sakene hvor retten mente det var risiko, var flere av fedrene allerede dømt eller tiltalt i andre saker.

– Retten har vanskelig for å tro at slike overgrep skjer, selv om vi vet at fem prosent av barn utsettes for gjentatte overgrep av noen nærstående, erfarer hun.

Myten om falske anklager

I barnesaker erfarer Totland at en vanlig forestilling i rettsapparatet er at mødre planter anklager om overgrep for å sabotere samvær.

– Det er en myte at mødre lett drar overgrepskortet. Tvert imot har de ofte en høy terskel for å tro at en tidligere partner kan ha forgrepet seg på et felles barn. Det er ingen oppside ved å fremme slike anklager.

Hun viser til forskning som bekrefter at falske beskyldninger er sjeldne. Statistisk sett er det mange flere menn som forgriper seg seksuelt.

Sakkyndiges manglende kompetanse

Totland mener at sakkyndige ofte mangler innsikt i hvordan overgripere opererer.

– Misbrukere kan være sjarmerende og manipulerende, og sakkyndige har lett for å bli sjarmert og forledet av overgriperen.

Totland har sett eksempler på fedre som er mistenkt for overgrep, men som oppfattes som omsorgsfulle fordi de spiller gitar i barnehagen eller lager kjøttkaker til barna.

– Dette påvirker sakkyndige og retten mer enn de kanskje forstår, sier Totland, som erfarer at retten ofte blir paralysert i slike saker.

Hun peker også på at sakkyndige ikke alltid er spesialister på overgrep, men trekkes tilfeldig inn i saker uavhengig av faglig kompetanse.

– I dag har mange sakkyndige sin bakgrunn fra samlivsbruddssaker, der fokus er på samarbeid mellom foreldrene, ikke på beskyttelse av barn. Vedkommende kan mangle kunnskap om overgripernes taktikker, barns traumesymptomer og hvordan man skiller reelle utsagn fra påvirkning. Dette gir grobunn for feilvurderinger.

Risikoen undervurderes

Totland påpeker at manglende kompetanse hos sakkyndige kan føre til direkte feilslutninger i retten. Det er ikke sjeldent at barns signaler misforstås, og risikoen for overgrep undervurderes.

Barnerettsadvokaten erfarer at retten ofte konkluderer med at hvis det ikke finnes “bevis” for overgrep, må mor ha plantet ideen i barnets hode – noe som kan føre til at barnet blir flyttet til far.

– Dersom retten ikke tror på overgrepet, konkluderer den ofte med at mor er psykisk syk eller manipulerende. Dette er galskap, sier Totland.

Hva må gjøres?

Totland mener at systemet må endres for å beskytte barna bedre. Hun peker på flere nødvendige tiltak:

• Obligatorisk spesialistkompetanse: Sakkyndige som brukes i saker med overgrepsmistanke, må ha spesialisert kunnskap om seksuelle overgrep og barns traumer.
• Endring av rettens forståelse: Dommere må få opplæring i hvordan overgripere manipulerer omgivelsene, og hvordan barns utsagn skal vurderes i lys av traumepsykologi.
• Bedre bevisføring: Rettsvesenet må ta barns signaler på alvor og sørge for at risiko for overgrep ikke avfeies uten grundig vurdering.
• Tverrfaglig samarbeid: Psykologer, barnevern og rettsvesen må samarbeide tettere for å sikre en helhetlig forståelse av barnets beste.

Samfunnet må åpne øynene

Til tross for en økende bevissthet om seksuelle overgrep mot barn, mener Totland at kunnskapsmangelen fortsatt er stor.

– Vi vet at ett av tjue barn utsettes for seksuelle overgrep. Likevel behandles påstander om overgrep i retten med stor skepsis. Retten må forstå at det mest skadelige for barnet ikke er foreldrekonflikten, men selve overgrepet  som ofte er årsaken til konflikten.

Selv om Totland synes det er bra at de færreste forgriper seg på sine barn, er det likevel mange nok til at vi bør bekymre oss.

Totland har flere råd til foreldre som bekymrer seg for et mulig overgrep:

• Vær sikker før du anmelder – det er mye å tape.
• Følg med på barnets signaler, men unngå å lete etter “spøkelser”.
• Kjemp for at sakkyndige med riktig kompetanse blir brukt i rettssaker.
• Etterspør sakkyndige med spesialkunnskap om overgrep og barnetraumer.

– Vi er ennå ikke i mål. Barn må beskyttes bedre, avslutter Totland, som heldigvis har erfart at sannheten pipler fram over tid.