Overgrepene på legekontoret: – Det verste har vært å ikke bli trodd

I dag, 42 år gammel, smiler hun med rak rygg. Etter overgrepet fra legen Arne Bye, som hun hadde hatt siden 1997, har hun blitt både tøffere og mer selvsikker.

Under Arendalsuka i august deltok hun i Landsforeningen mot seksuelle overgrep (LMSO) sin paneldebatt. Hun var preget, men tydelig:

– Systemet sviktet pasientene og var ikke tilstrekkelig til å beskytte oss. Helsetilsynet burde ha trodd varslerne tidligere, slik at mange overgrep kunne vært stanset, understreker hun. 

Overgrepene startet tidlig

Randi var 23 år da hun i 2006 opplevde en hendelse som skulle prege henne i mange år.

Allerede som 14-åring hadde hun besvimt under sin første gynekologiske undersøkelse, etter en hardhendt behandling fra fastlegen Arne Bye – noe hun i dag forstår var et overgrep. I 2007 varslet hun Helsetilsynet om overgrepene på Frosta legekontor.

– Først nå, etter å ha funnet litt ro, ser jeg hvor tungt det faktisk har vært, erkjenner hun 

– Det han gjorde var åpenbart ulovlig. Det vanskeligste var å ikke bli trodd – å bli sett på som en som snakket usant. Det gjorde at jeg i mange år ikke orket å stå fram.

Hun forteller at også andre varslerne lot være å dele historiene sine, fordi de følte seg mistrodd.

– Vi trodde han hadde sluttet etter varselet, at det bare gjaldt oss. Vi visste ikke hva som foregikk kveld etter kveld på legekontoret, minnes hun.

Hun innrømmer at hun mange ganger har vurdert å ta opp saken igjen, men at det har vært svært tungt å stå i. Bare tanken på å stå fram med en slik historie gjorde at hun fryktet å bli uglesett – og det orket hun ikke.

Gikk inn i en beredskapsmodus

Da Helsetilsynet ikke trodde på varslerne i 2007, bestemte de seg for å tie.

– Vi sa bare at døtrene våre aldri skulle gå til ham alene. Vi ønsket å gå tilbake til hverdagen, men opplevelsen lå alltid og murret i bakgrunnen.

Randi husker hvordan kroppen gikk inn i en slags beredskapsmodus, alltid klar til å kjempe dersom Bye skulle overskride grensene igjen. Overgrepet hun opplevde som 23-åring toppet traumene på legekontoret. I årene som fulgte var hun mye syk og delvis sykmeldt, noe hun mener skyldtes de tidligere overgrepene.

– Å bo i en bygd der et menneske har så stor makt har vært tøft. Ingen visste at jeg var en av varslerne, så jeg overhørte ofte kommentarer om «falske anklager». Det var vondt, forteller hun.

Høsten 2007 fikk hun et anfall og ble innlagt på sykehus. Prøvene viste ingenting, men kroppen hadde kollapset av presset. Hun mistet førerkortet i seks måneder, samtidig som hun hadde to små barn å frakte til barnehage og skole.

– Hadde det ikke vært for en venninne som passet på meg den dagen, hadde jeg ikke overlevd. Hun måtte hjelpe meg og sørge for at jeg fikk luft, for jeg pustet ikke selv.

– Det jeg hadde opplevd, fortalte jeg ingen om før i 2023. På den tiden var jeg nyseparert og alene med barna, og kanskje var det derfor ingen stilte spørsmål, undrer hun.

Kontroll og manipulasjon

Etter overgrepet som 23-åring følte Randi at Bye hadde tatt kontroll over livet hennes.

– Han ringte meg og fikk meg til å tro at jeg hadde angst. Han satte meg på medisiner jeg ikke trengte, og jeg ble bare sykere. Bivirkningene førte til et nytt anfall. Hadde jeg ikke hatt besøk av en venninne, hadde jeg ikke overlevd.

Han påsto også at hun hadde forhøyet celledeling og farlig kolesterol. Hun måtte ta nye prøver og følge diett, mens dosen med medisiner økte. I ettertid har hun oppdaget at de fleste prøvene aldri ble sendt inn.

– Han herjet med meg helt til 2010. Først da klarte jeg å sette foten ned. Jeg var nødt til å ha ham som lege, for det fantes ofte ingen alternativ på Frosta. Da jeg prøvde å få time hos en turnuslege, fikk jeg et kvast spørsmål om hvorfor ikke fastlegen skulle ta undersøkelsen. Jeg ble paranoid og tenkte at alle på kontoret visste at jeg hadde meldt ham, erkjenner Randi.

Først da en ny fastlege kom, kunne hun bytte.

Håndteringen av saken

Randi mener håndteringen har vært krevende og belastende.

– Mange fikk beskjed om at de «bare» var filmet, og at det ikke var grunnlag for anmeldelse. Å filme pasienter i en gynekologstol uten samtykke er i seg selv ulovlig, men ble bagatellisert.

Hun opplevde også at informasjonen ble delt fritt.

– Da tiltalen kom, fikk vi en liste med alle navnene på de utsatte. I rettssaken ble våre journaler lagt fram på storskjerm, og Bye bladde seg gjennom notater han hadde skrevet om meg i over tolv år – foran alle i salen. Han brukte vår sårbarhet som forsvar.

Hun er fortsatt urolig over at han kan ha tilgang til dokumentene i fengsel.

– Vi fikk heller ikke velge advokater selv. Først skulle vi dele to bistandsadvokater, mens Bye hadde to egne. Etter klager fikk vi beholde fem, men prinsippet blir feil. Vi har tatt belastningen, men møter stadig nye hinder fordi saken er for massiv.

Samfunnet har mye å lære

Randi påpeker at hvis Helsetilsynet hadde trodd på dem i 2006, ville Bye mistet autorisasjonen, og mange overgrep kunne vært unngått.

Hun mener en uavhengig havarikommisjon bør granske slike saker.

– Vi følte oss sviktet, mens han fortsatte å ha makt. Det finnes heller ikke et system som fanger opp varsler om samme person. I 2017 ble et nytt varsel håndtert av samme person som tok imot vårt i 2006. Da burde alarmen gått.

Hun fremhever også at pasienters rettssikkerhet må ivaretas under rettsprosesser, og at varsler må tas på alvor for å sikre pasienttrygghet.

En lettelse

– I dag går det heldigvis bra. Både selve opplevelsene og det å stå fram i mediene har vært tøft, men nå som hele Norge vet, har det vært en lettelse. Å få fortalt og skrevet om saken har for meg vært til stor hjelp for å komme meg videre.

At dommen bekreftet at de ble trodd, beskriver hun som det viktigste.

– Den største lettelsen var da politiet fengslet ham siste dag i tingretten. Først da følte jeg virkelig at vi ble tatt på alvor, tilføyer hun. 

Randi legger lite vekt på at Bye kanskje bare får 16 år på grunn av den nye samtykkeloven.

– Han er dømt, også i befolkningens øyne. Om han slipper ut, vet alle hvem han er. Jeg er ikke sikker på at det er noe bedre å gå rundt i gatene som «fritt vilt».

Hun håper å slippe å vitne i lagmannsretten, men er forberedt dersom det blir nødvendig.

– Frostadamene er klare til å forklare seg igjen – enda sterkere og tøffere enn sist, sier hun bestemt. 

– Tiltalte og fornærmede har rettigheter, men også begrensninger

Liv Shelby, lagdommer i Eidsivating lagmannsrett, sitter i dommernes mediegruppe. Hun understreker at mediegruppen ikke kommenterer vurderinger som er gjort i konkrete saker og kun kan uttale seg generelt. Hun kan derfor ikke kommentere kritikken fra Vinge-Granmo.

Shelby opplyser at domstolene ikke har et apparat som ivaretar rettens aktører slik det her etterspørres.

– Den tiltalte og fornærmede med bistandsadvokat vil normalt få noe oppfølging fra sine oppnevnteprosessfullmektiger, særlig om saksgang, gjennomføring av hoved- eller ankeforhandling og gjeldende rettsregler, forklarer hun.

– I noen domstoler tilbys vitnestøtte, et Røde Kors-tilbud der frivillige kan snakke med parter og vitner før og etter forklaring i belastende saker. Om dette har vært tilgjengelig i denne saken, har jeg ikke informasjon om, tilføyer hun.

Åpenhet som hovedregel

Lagdommeren påpeker at det i både straffesaker og sivile saker ofte fremkommer sensitive opplysninger. Den klare er at partene har innsyn i alle bevis og dokumenter.

– Dette henger sammen med partenes mulighet til kontradiksjon og den tiltaltes rett til å forberede sitt forsvar, forklarer hun.

– Rettsforhandlinger er som hovedregel åpne. Åpenhet er et grunnleggende prinsipp. Noen ganger lukkes dørene, men terskelen er høy. Hvilke vurderinger som er gjort i denne saken kan jeg ikke uttale meg om, understreker hun.

Unntak for bistandsadvokat

– Enhver tiltalt har rett til forsvarer etter eget ønske. Dette er et grunnleggende prinsipp i straffeprosessen, fremholder hun.

– Også fornærmede har rett til å få oppnevnt den bistandsadvokaten de ønsker. Retten kan likevel gjøre unntak «dersom oppnevnelsen av den ønskede advokaten vil føre til forsinkelse av betydning» eller «dersom forholdene ellers gjør det utilrådelig».

Hun viser til at straffeprosessloven åpner for felles bistandsadvokat dersom antall fornærmede, sakens omfang eller prosessøkonomiske hensyn tilsier det. 

– Dette brukes særlig i saker med mange fornærmede, for å sikre en mer hensiktsmessig og effektiv gjennomføring, avslutter hun.