Pelicot-rettssaken settes opp som teater – donerer billettinntektene til LMSO

En rettssak blir til teater

3. juni settes Pelicot-rettssaken opp som teaterforestilling under Festspillene i Bergen. Med et sterkt ensemble fra Det Norske Teatret gjøres Johanneskirken om til en rettssal, hvor Ane Dahl Torp og 28 andre skuespillere gjenskaper rettsprosessen i en fire timer lang forestilling.

Stykket fremføres også 8. juni i Oslo på Hovudscenen på Det Norske Teatret under Heddadagene. Billettinntektene fra begge forestillingene går til Landsforeningen mot seksuelle overgrep (LMSO) – og begge er allerede utsolgt.

– Det betyr mye for oss som organisasjon med en slik donasjon, særlig i disse tider hvor vi har fått mindre offentlige penger enn forventet til driften vår. Selv om både rapporter og mediebildet viser at det er behov for vår organisasjon mer enn noen gang, sier LMSOs organisasjonsrådgiver Helga Øvsthus Tønder.

En sak som rystet verden

Tønder trekker også frem viktigheten av å løfte frem en sak som dette, og hvilken betydning Gisèle Pelicot har hatt.

– Etter at det kom frem at Gisèle hadde blitt systematisk dopet ned av ektemannen i nærmere ti år, og blitt jevnlig voldtatt av ham og i hvert fall 50 andre menn, valgte hun å gi avkall på anonymiteten og la rettssaken gå for åpne dører. Hun ville at “hele samfunnet skulle være vitne” og hadde et budskap om at skammen måtte bytte side fra offer til gjerningsperson.

Rettssaken i Avignon fikk oppmerksomhet fra medier over hele verden. Pelicots beslutning om å stå frem på vegne av alle utsatte for seksuelle overgrep, utløste massiv støtte og stor beundring. Gisèle Pelicot har siden blitt inkludert på TIME Magazines liste over de 100 mest innflytelsesrike personene i 2025, har gitt ut en kritikerrost bok og satt voldtekt og vold mot kvinner på agendaen verden over.

Teater som politisk og kunstnerisk uttrykk

Stykket Pelicot-rettssaken er skrevet av Servane Dècle og Milo Rau, med sistnevnte som regissør, og er tidligere vist i Wien, Warszawa, Stockholm og Lisboa til stor hyllest fra kritikere.

Informasjonssjef ved Det Norske Teatret, Ida Michaelsen, forklarer hvorfor de ønsket å sette opp stykket.

– Gjennom prosjektet Resistance Now! har Milo Rau satt et markant avtrykk på europeiske scenekunstinstitusjoner, med en overbevisning om at kunst ikke handler om å skildre verden, men om å endre den. Gjennom iscenesettelser av politiske spill og maktkamper i ulik form, peker han på strukturelle samfunnsproblemer.

Michaelsen forteller videre at i Pelicot-rettssaken, som blander dokumentarteater og dramatisert lesning, ønsker regissøren å utforske hva som kan ligge bak de grufulle handlingene som Gisèle Pelicot ble utsatt for – og å plassere skammen der den hører hjemme.

– Stykket bygger på 600 timer med rettsreferater, komprimert ned til fire timer intenst teater.

Michaelsen sier at skuespillerne har gjort seg mange tanker om tematikken, og er grepet av alvoret i saken. Samtidig som de er trent i å gå inn i tunge menneskeskjebner.

Et stort ansvar på scenen

De tre sentrale skuespillerne har uttalt seg om arbeidet med forestillingen, og om det sterke inntrykket saken har gjort på dem. I et intervju med VG forteller de at de er preget av det groteske bakteppet.

– Ja, fordi handlingen er helt sann. Dette hendte i virkeligheten med en virkelig person, sier Jae Nyamburah om alvoret som ligger under hvert ord, hver replikk.

Ane Dahl Torp peker på utfordringen i å formidle det sterke innholdet:

– På en måte er jo dette noe spennende, ikke sant. Det er grafisk, det er eksplisitt. Vi beveger oss inn i noe som på sitt forskrudde vis kan oppfattes som pirrende. Dette må vi klare å formidle uten at det blir fråtsing. Eller sensasjonalisme.

Ellen Horn understreker ansvaret skuespillerne bærer:

– Jeg kjenner på et veldig ansvar for å gjøre dette på en så klinisk, ren, enkel måte at vi ivaretar Gisèles uskyld i denne horrible fortellingen, samtidig som vi heller ikke underslår nettopp det horrible.

Nyamburah løfter også frem betydningen forestillingen kan ha:

– Hvor mange saker er det vel ikke også her til lands som blir henlagt? Eller aldri anmeldt? Gisèle har vært veldig modig. Hun er en inspirasjon for mange kvinner som i ettertid har kunnet støtte seg til hennes eksempel.

Horn peker til slutt på formålet med forestillingen:

– Oppgaven rører meg veldig, egentlig; å belyse, spre et budskap.

Mer enn en enkeltsak

Forestillingen setter søkelys på de større strukturene bak saken – et samfunn der patriarkalske maktforhold, vold og bagatellisering av seksuelle overgrep fortsatt får eksistere.

Hva betyr det at en så sterk sak løftes gjennom teater?

– Det betyr mye, sier organisasjonsrådgiver Helga Øvsthus Tønder i LMSO.
– Kunst og scenekunst kan nå mennesker på en annen måte enn rapporter og statistikk. Når en sak som dette formidles gjennom teater, kan det skape forståelse, engasjement og refleksjon – og bidra til å sette viktige temaer på dagsorden.

– Vi møter mange som har opplevd overgrep og påfølgende rettssaker, og vi vet hvor komplekse og langvarige konsekvensene kan være, fortsetter hun.
– Saken synliggjør noe av det mange står i – og hvor viktig det er med støtte, forståelse og et system som faktisk fungerer for dem som er utsatt.

Tønder håper publikum sitter igjen med både innsikt og et ønske om endring:
– Dette handler ikke bare om én sak, men om strukturer i samfunnet. Håpet vårt er at flere tør å snakke om seksuelle overgrep – og søke hjelp.

NB: Forestillingen inneholder detaljerte beskrivelser av seksuell vold. Det er derfor satt en aldersgrense på 16 år, og det vil være et omsorgsteam til stede før, under og etter forestillingen.

Se en oversikt over hjelpetilbud på våre nettsider: https://lmso.no/trenger-du-hjelp/