Foto: Britt Krogsvold Andersen
Psykiatrisk sykepleier og forfatter av boken Traumebevisst omsorg i psykisk helsearbeid, May Bente Hagen, har også personlig erfaring med traumer og terapi.
— Jeg flyttet til Østlandet for å få traumebehandling og bodde der i ti år. Jeg måtte flytte fra familie og venner og jeg kjente ingen, sier Hagen.
Hun er nå i en avsluttende fase av et terapiforløp som hun forteller at har vært krevende, men vellykket.
— Tillit til terapeuten min har vært helt avgjørende, både i relasjonen og at jeg opplevde henne som sensitiv og respektfull. Men også tilliten til at hun hadde kompetanse og kunnskap om traumelidelser skapte trygghet og ga håp om og tro på bedring.
Nettbasert behandlingsprogram som vendepunkt
Hagen forteller at det hun opplevde at satte fart i helingsprosessen og var et vendepunkt, var deltagelse i et internasjonalt behandlingsprogram, kalt TOPDD-studien (Treatment of Patients with Dissociative Disorders). Ellen Jepsen, overlege ved Avdeling for traumebehandling ved Modum Bad, er involvert i forskningen. Dette er et internettbasert behandlingsprogram der pasienten deltar sammen med terapeuten.
Jeg tror at utvikling av trygghet er terapi i seg selv
Da Hagen deltok besto programmet av 45 ukentlige videoer med undervisning, øvelser og oppgaver. Hovedtemaene i programmet var utvikling av trygghet, regulering av følelser og grunning.
— Jeg tror at utvikling av trygghet er terapi i seg selv – fordi det har man gjerne ikke opplevd tidligere, samt at det er grunnlaget for at traumer kan begynne og heles. Områder vi arbeidet med innenfor disse temaene var å utvikle trygge mestringsstrategier og unngå å bli styrt av selvdestruktive strategier og impulser, som gjerne lindrer der og da, men som bare gjør problemene større, sier Hagen.
Lærte hvordan traumer påvirker hjernen
Hun forteller at andre områder de jobbet med i programmet var å forstå hvordan traumer kan endre hjernen. Blant annet kan fryktområder bli overutviklet og overaktiverte.
— Vi lærte også om hvordan vi som barn lærer å mestre følelser, og konsekvensene av å ikke ha fått hjelp til å regulere følelser som barn, som det å føle for mye eller for lite slik at man er kronisk utenfor toleransevinduet sitt.
Andre viktige øvelser var å jobbe med og klare å skille fortid fra nåtid:
— Det gir en større opplevelse av trygghet å forstå at sterke kroppslige reaksjoner og følelser man kan oppleve når noe skjer i nåtid, kan skyldes at det trigger vonde hendelser som har skjedd i fortid, og skamfølelsen som følger.
— Å øve opp bevisstheten rundt å skjelne hva som hørte til hvor, gjorde at jeg raskere klarte å roe aktiveringen og reagere mer adekvat i nåtid.
Hagen forteller at de også jobbet med å lære å tåle og romme gode følelser, skam og selvmedfølelse og å forstå seg selv, det vonde som har skjedd og reaksjonene man har hatt og har, på en medfølende måte.
— Det kan oppleves forvirrende å bli møtt med godhet og respekt
— De siste undervisningsområdene og øvelsene var ganske langt ute i programmet, og det har kanskje hatt en hensikt. For når man er vant til å bli behandlet respektløst, er det lett å behandle seg selv på samme måte fordi man tror man ikke fortjener bedre og å tenke at man er verdiløs.
Det ligger ofte en kløft av skam her som handler om at andres blikk på deg har blitt ditt eget
— Å bli møtt med godhet og respekt, også av seg selv, kan oppleves forvirrende når man ikke har så mye av det i erfaringsgrunnlaget sitt, sier Hagen.
— Det ligger ofte en kløft av skam her som handler om at andres blikk på deg har blitt ditt eget. Skammen regnes som den vondeste følelsen vi har. Å begynne å behandle seg selv på en respektfull måte og ha medfølelse med det traumatiserte barnet i seg gjør at du også må tåle å ta innover deg det vonde og urettferdige du ble utsatt for, og klare å romme det. Det er gjerne et stykke veg å gå dit.
Hagen hadde tilgang til videoene i to år og jobbet mye med øvelsene, både hjemme og sammen med terapeuten. Sammen med videoene fulgte det også flere arbeidsoppgaver til ukens tema, med mange tips/forslag tidligere pasienter hadde hatt nytte av.
— Det opplevde jeg også ga håp og pågangsmot til å gjøre øvelser og å arbeide med oppgavene. Det betydde mye for innsatsen å vite at noen hadde hatt stort utbytte av programmet.
Trygghetstrappen
En stor del av undervisningen i TOPDD-programmet handlet som nevnt om utvikling av trygghet og hva trygghet innebærer.
Hagen har laget en modell som hun har kalt “Trygghetstrappen” for å illustrere denne utviklingen:
— For meg betydde det mye å lære at opplevelsen av ro og trygghet i kroppen er det høyeste nivået av trygghet, at det kan ta tid og at det er en del arbeid som må gjøres før man når dit. Andre områder av trygghet og sikkerhet i eget liv må på plass først. Jeg tror at dette er viktig å være klar over. Ellers kan det bli lettere å gi opp, og tenke at det man lærer av stabiliserings- og grunningsøvelser ikke hjelper – fordi aktiveringen i kroppen gjør at det oppleves som at man er kronisk utenfor toleransevinduet sitt.
Viktig lærdom om grensesetting
Hagen forteller at det for henne hadde det stor betydning å lære hva trygghet og sikkerhet i eget liv faktisk innebærer og at det ble brukt tid på denne delen av undervisningen.
— Det opplevdes som en støtte å få høre at det første og viktigste målet handlet om å sette trygge grenser i relasjoner til mennesker som har utsatt en, og kanskje fortsatt utsetter en for krenkende handlinger, fysisk, seksuelt eller psykisk, i nåtid og at noen ganger må man bryte relasjoner. At å sette grenser for og/eller bryte skadelige relasjoner er en forutsetning for at helingsprosessen skal komme i gang, sier hun.
— Sosial støtte er en viktig buffer mot å utvikle senskader etter potensielt traumatiserende hendelser. Det er også viktig i en terapeutisk prosess når pasienten på ny får mulighet for bearbeiding og integrering av traumene.
Hun forteller at det dessverre ikke er uvanlig at alvorlig traumatiserte mennesker står alene, uten støtte fra familie og at det heller kan være motsatt:
Fordi selv om krenkelsene slik de skjedde da man var barn kan ha opphørt, kan de psykiske krenkelsene fortsette, og den psykiske makten kan oppleves overveldende for den traumatiserte langt inn i voksenlivet.
— Og den makten kan være så sterk at den utsatte ikke våger å fortelle til noen, verken hva en har opplevd, eller at en har blitt syk av det.
Noen ganger nytter det verken å sette grenser for, eller å bryte med dem som har utsatt en for krenkende handlinger, forteller Hagen:
— Jeg vet at mange har valgt å flytte for å få avstand og har fått hemmelig telefonnummer. Likevel fortsetter plagingen for fullt i form av e-post og brev i forsøk på å få deg til å tie stille.
— Sårene kan gro, innenfra
På toppen av “Trygghetstrappen” er man dirigent i eget liv. At terapien er vellykket betyr ikke at man ikke lenger kjenner vonde følelser fra fortid. For det vonde har skjedd og kan ikke bli ugjort. Det betyr at man ikke lenger blir overveldet av følelsene.
— De er normale følelser som man har utviklet redskaper til å mestre på egenhånd. Og med tilgang på normale og sunne reaksjoner kan man også begynne å sørge over det man har opplevd, og tapet av det man skulle hatt men ikke fikk som barn. Sårene kan gro, innenfra, sier Hagen.
Hun forteller at hun ønsker at mennesker med tidlige alvorlige relasjonstraumer skal få hjelp så tidlig som mulig.
Pågående krenkelser man ikke klarer å stoppe, og manglende støtte fra familie, bidrar til at traumeterapi kan ta lang tid
— Det krever kunnskap hos dem som skal hjelpe – terapeuter og miljøterapeuter. Mange som har vokst opp med vold, overgrep og omsorgssvikt opplever at de har en tapt barndom. Når det tar lang tid før man får hjelp – som hjelper – til å arbeide med traumereaksjonene og følelsene og å bearbeide det som har skjedd, mister man også store deler av voksenlivet sitt. For livet går – årene går, sier Hagen.
— Jeg tror at pågående krenkelser man ikke klarer å stoppe, og manglende støtte fra familie, bidrar til at traumeterapi kan ta lang tid. Fordi det hindrer pasienten i å utvikle nødvendig trygghet som grunnlag for at traumebearbeiding skal komme i gang.
Hun tror også dette kan spille en rolle når pasienter knytter seg sterkt til terapeuten sin, hvor pasientens agenda og fokus rettes mot ikke å miste terapeuten, i stedet for å klare å være nysgjerrig på egen prosess og strategier som kan bidra til at bedringsprosesser kommer i gang.
— Viktig med ro og trygghet i terapirelasjonen
Hagen forteller at mange opplever at terapeuten er den eneste trygge personen de har hatt og har. Det er mange som opplever at krenkelsene fortsetter psykisk på ulike måter når problemene kommer til overflaten og de begynner å snakke om det som har skjedd.
Det er også mange som opplever å bli utstøtt fra familien.
— Jeg har snakket med flere. Dette er et område som er belagt med taushet og hvor den som har blitt syk ofte blir den tapende part. Dette bør få større fokus i traumebehandlingsmiljøet og kanskje også i det offentlige rom.
Andre forhold Hagen tenker at kan bidra til utrygghet, og dermed vanskeliggjøre et terapiforløp slik at det tar lang tid, er stadig bytte av terapeuter og nye agendaer som “kommer inn på scenen og mener det ene og andre om behandlingsmetoder”:
— Da blir det ikke ro og trygghet nok i en terapirelasjon. Også stadig press på terapeuter om å avslutte pasientforløp blir veldig forstyrrende. Pasientene fanger opp slike signaler og blir utrygge. Da blir pasientens krefter brukt på frykten for å miste terapeuten i stedet for å bearbeide traumene.
Mange mennesker med tidlige alvorlige relasjonstraumer, det vil si at de har opplevd å bli utsatt for gjentatte kriminelle handlinger som vold er – fysisk, psykisk, seksuelt – fra nære omsorgspersoner de var avhengige av i oppveksten, blir uføre allerede i ung alder.
Kunnskap om traumer bør bli obligatorisk
— Jeg ønsker at tidlig, og alvorlig traumatiserte mennesker skal få hjelp tidlig slik at de kan få komme i gang med livene sine. Dette er mulig for mange med riktig hjelp. For kunnskapen og kompetansen finnes, men dessverre er det mange behandlingssteder/enheter som ikke bruker den. Jeg mener at kunnskap om alvorlige traumelidelser og hvordan de utvikles, traumebehandling og traumebevisst miljøterapi bør bli obligatorisk undervisning i relevante profesjonsutdanninger, sier Hagen.
LMSO arbeider blant annet for at de som ikke fikk hjelp som barn, og som har utviklet alvorlige traumelidelser, skal få traumebehandlingstilbud nært der de bor. Disse menneskene trenger ofte en god del mer enn noen timer eksponeringsterapi.
LMSO samarbeider blant annet med Regional Enhet for Traumebehandling i Trondheim, formidler behovet for traumebehandling i Helsedirektoratets BrukerROP, og arrangerer fagkvelder for blant annet profesjonsutøvere med fokus på økt kompetanse om traumeinformert behandling. LMSO mener at modellene til Modum Bad og REFT må brukes som inspirasjon ved alle helseinstitusjoner i Norge.
Traumekompetanse på hjemstedet er avgjørende
— Jeg tror at hovedterapien for de fleste alvorlig traumatiserte kan og bør skje hos individualterapeuter som jobber poliklinisk, eller hos private med driftsavtale, men mener at pasientene skal ha mulighet for innleggelse i en traumeavdeling/-enhet ved behov, sier Hagen.
— Jeg har også stor tro på planlagte gruppebaserte behandlingsopphold slik blant annet Modum Bad har. Det oppleves svært bevisstgjørende å gjenkjenne seg i andre pasienter som strever med tilsvarende problemer, samt å få undervisning om traumesymptomer som normale reaksjoner på unormale opplevelser. Dette er med på å redusere skamfølelsen som de fleste av oss traumatiserte strever med, sier hun.
Selv om denne bevisstgjøringen er positiv, kan den også gjøre at traumene kommer mer til overflaten, forteller Hagen. Da er det godt å få hyppige terapitimer med individualterapeut og god ivaretakelse av kompetente miljøterapeuter.
Mange opplever å komme flere hakk videre i sin terapeutiske prosess etter et slikt behandlingsopphold.
— Men jeg vet at mange også opplever å få en vond nedtur når de kommer tilbake til hjemstedet sitt etter et slikt behandlingsopphold, fordi det ikke finnes kompetanse på hjemstedet og den positive utviklingen stopper opp.
— For å lage slike behandlingstilbud trenger behandlere og miljøterapeuter kunnskap og kompetanse om alvorlige traumelidelser, som kompleks PTSD og komplekse dissosiative lidelser. Det er dyrt å unnlate å gi adekvat hjelp, både for den det gjelder og for samfunnet som helhet – ofte i generasjoner fremover.
