– Mange tror fortsatt at fibromyalgi er en psykisk sykdom, og at smertene bare er innbildning, sier Marthe Steinmann, som har utviklet fibromyalgi som følge av vold og overgrep.

Folkehelserapporten, publisert av Folkehelseinstituttet (FHI), viser at vold, seksuelle overgrep og omsorgssvikt i barndommen øker risikoen for alvorlige fysiske og psykiske helseplager. Likevel er sammenhengen mellom overgrep og somatiske lidelser ofte oversett i helsevesenet.

Generalsekretær i Landsforeningen mot seksuelle overgrep, Line Kolstad Rødseth, etterlyser mer kunnskap i helsetjenestene.

– Både utsatte og helsepersonell mangler nødvendig forståelse av sammenhengen mellom overgrep og somatiske lidelser. Kvinnehelse er underprioritert, og på kvinnedagen løfter vi behovet for økt kunnskap og bedre helsetjenester for overgrepsutsatte.

Utmattende plager

I starten innså ikke Marthe Steinmann at traumene påvirket de fysiske plagene hennes. Gjennom samtaler med flere psykologer lærte hun hvor tett kropp og psyke henger sammen.

Marthe synes det var utmattende å leve med konstante smerter, og ble til slutt desperat etter å finne en måte å stanse dem på.

– Tidligere tok jeg ikke hensyn til hvor sliten jeg ble etter traumebehandling. Nå er jeg mer bevisst på å lytte til kroppen og ta signalene på alvor, forteller hun.

Vold i nære relasjoner

I 2009 bodde Marthe sammen med Julio Kopseng i ti måneder. Hun ble utsatt for daglige voldtekter, grov vold og trusler.

I mai samme år havnet hun på legevakten med hjernerystelse, kvelningsmerker og blåmerker. Legen oppfordret henne til å anmelde, men frykten stoppet henne. Hun fikk et kort til krisesenteret, men ba i stedet samboeren om unnskyldning for at han hadde skadet henne.

– Manipulasjonen var enorm. Siden jeg ikke hadde et nettverk i Oslo, ventet jeg med å bryte ut av forholdet til jeg fant en trygg utvei.

Marthe er takknemlig for at hun kom seg unna tidlig. Hun understreker viktigheten av åpenhet om destruktive forhold.

– Mange fryser til av frykt og blir værende for å ha en viss kontroll over faren. Jeg var selv redd for hva han kunne gjøre mot meg etter bruddet, forteller hun.

Somatiske plager

Etter voldshendelsene fikk Marthe raskt søvnproblemer. Hun overså symptomer som hodepine og kroniske smerter, men til slutt sa kroppen stopp.

– Jeg var konstant urolig og turte ikke å gå ut i mørket. I dag låser jeg fortsatt døren, og jeg sliter fortsatt med søvn når mannen min er på jobbreise.

I etterkant har Marthe utviklet kompleks PTSD og fibromyalgi, noe som har gjort henne 100 prosent ufør. Hun har siden 2017 gått på arbeidsavklaringspenger, og uføretrygden ble innvilget i januar 2022.

– Smertene som følge av fibromyalgien tapper meg for energi. Siden fatigue gjør at hvile ikke gir bedring, må jeg planlegge dagene mine nøye. En nylig tur til hovedstaden gjorde at jeg i etterkant ble liggende rett ut i fire døgn.

Fakta om fibromyalgi:

• Kjennetegnes av smerter i muskler og ledd, som kan variere fra dag til dag og «vandre» i kroppen.
• Mange opplever også fatigue (utmattelse), dårlig søvn, irritabel tarm, sensitiv blære, svimmelhet, kvalme, feberfølelse og hevelsesfornemmelse.
• Fibromyalgi regnes som bløtvevsrevmatisme og rammer flest kvinner.
• Årsaken er ukjent, men traumer og langvarig fysisk belastning kan være utløsende faktorer.
• Forskning i England har vist at lavdose-slankemedisiner kan ha effekt, men dette er ikke anerkjent i Norge.

Kilde: Norges Fibromyalgi Forbund

Møte med helsevesenet

I møtet med helsevesenet har Marthe erfart at fibromyalgi er en tabubelagt sykdom med lite hjelp å få. Selv om hun har hatt fastleger som har fulgt henne opp og tatt henne på alvor, har hun også møtt behandlere som har bagatellisert smertene.

– Mange tror fortsatt at fibromyalgi er en psykisk sykdom, og at smertene kun er noe man innbiller seg. Jeg får ofte beskjed om å stresse mindre fordi jeg har PTSD, sier hun, som opplever at det har vært en kamp å bli tatt på alvor.

– Selv om helsevesenet i dag i større grad ser sammenhengen mellom traumer og somatiske plager, har de fortsatt et stykke igjen å gå.

Under begge graviditetene fikk Marthe ekstra oppfølging av Team Ahus, noe hun er takknemlig for.

– Tilretteleggingen ga meg trygghet under svangerskapet, fødselen og tiden etterpå. Med barn er ingenting forutsigbart, så det betyr mye.

Flere diagnoser

Som følge av traumene har Marthe nylig fått diagnosen kronisk migrene. Etter et syv uker langt anfall havnet hun på akutten.

– Etter flere CT- og MR-undersøkelser var hun lettet over å få en diagnose. Nå venter jeg på å starte sprøytebehandling, som jeg håper vil redusere plagene.

På grunn av mareritt har hun også utviklet TMD (temporomandibulær dysfunksjon).

For å lindre smertene har Marthe prøvd psykomotorisk fysioterapi, kiropraktor og akupunktur.

– Det eneste som hjelper litt, er varmt vann og massasje. Styrketrening forverrer derimot plagene mine. Om sommeren lindres plagene noe. En uke i Spania gjorde en stor forskjell.

Glede i hverdagen

For Marthe betyr barna hennes alt. De gir henne glede og motivasjon i hverdagen.

– Å se dem få oppleve ting jeg selv ikke fikk i oppveksten betyr mye. Hunden min, som jeg har hatt i ett år, gir meg også trygghet, samtidig som jeg har fått bedre kondisjon.

Selv om hun lever med kroniske plager, gjør hun sitt beste for å skape et godt liv for seg selv og familien. Likevel savner hun å ha en jobb å gå til og kollegaer å omgås.

– Derfor har jeg nylig engasjert seg som frivillig i den ideelle organisasjonen «Aldri Alene».

Nylig fremmet hun et forslag om evigvarende besøksforbud på Stortinget. Marthe mener offeromsorgen i Norge må styrkes.

– Det krever mye å be om hjelp, og for traumatiserte er det ekstra energikrevende. Å gjøre noe meningsfylt hjelper meg psykisk. PTSD definerer ikke hvem jeg er.

Kvinnehelse og traumer: En oversett sammenheng

Liv Bjørnhaug Johansen, sykepleier og rådgiver i kvinnehelse i Norske Sanitetsforening, har lenge jobbet for å belyse sammenhengen mellom psykisk helse, traumatiske opplevelser og fysiske sykdommer hos kvinner. I sin nyeste bok, Diagnose Kvinnehelse, retter hun søkelyset mot hvordan kvinnesykdommer ofte blir undervurdert og misforstått i helsevesenet.

Bjørnhaug Johansen etterspør større traumebevissthet i helsevesenet.

– Kvinner med traumer opplever ofte at helsevesenet ikke forstår eller tar hensyn til deres behov. Seksuelle overgrep, vold og psykiske belastninger kan føre til langvarige helseproblemer, og mange møter skepsis når de søker hjelp.

– Hvis en kvinne med psykisk uhelse og fysiske plager kommer til legen, er det altfor lett å anta at sykdommen kun skyldes psykiske problemer, sier Bjørnhaug Johansen.

Vedvarende betennelsestilstander i kroppen

Hun trekker fram studier som viser at PTSD og kronisk stress kan gi vedvarende betennelsestilstander i kroppen, som øker risikoen for autoimmune sykdommer og mange andre alvorlige helseplager.

– Mange kvinner opplever smerter og plager som ikke gir utslag på blodprøver og tester, og blir ikke tatt på alvor eller får feil eller forsinket diagnose fordi helsevesenet ikke ser helheten, påpeker hun.

Økt traumebevissthet i helsevesenet

Hun peker på flere tiltak som kan gjøre helsevesenet mer traumebevisst:

• Traumesentisivitet i helsetjenesten:: Kvinner med traumehistorikk bør få mulighet til å informere helsepersonell om dette ved undersøkelser for å få tilrettelegging og øke tilliten, for eksempel hos gynekolog.
• Bedre samhandling mellom psykisk og somatisk helse: Pasienter med komplekse sykdomsbilder faller ofte mellom to stoler i helsevesenet. Bedre samarbeid mellom fagfelt kan gi riktigere behandling.
• Økt kunnskap hos helsepersonell: Traumebevissthet må styrkes i utdanningen og i praksis, slik at helsepersonell forstår hvordan traumer påvirker kroppen og kan gi utredning og behandling som tar høyde for den økte risikoen for somatisk sykdom..

Bjørnhaug Johansens tips til deg som har opplevd traumer

• Snakk med fastlegen din: Be om en samtale om tilrettelegging dersom du kvier deg for undersøkelser.
• Vurder hjemmetester: For eksempel ved livmorhalsprøve, hvis gynekologiske undersøkelser er vanskelige.
• Skriv ned symptomene dine: Dersom plagene dine blir omtalt som “diffuse” kan det være lurt å føre symptomdagbok som viser hyppighet, intensitet og når de oppstår.Ta med en støtteperson: En venn eller et familiemedlem kan gi trygghet under legebesøk.
• Ikke nøl med å oppsøke hjelp: Du kan oppsøke overgrepsmottak eller krisesentre selv om det har gått mange år siden overgrepet.

– Når vi vet at én av fem kvinner har blitt voldtatt, må vi ta helsekonsekvensene på alvor. Vi må snakke mer om dette som et folkehelseproblem og sørge for at helsevesenet er rustet til å møte disse pasientene på en god måte, avslutter Bjørnhaug Johansen.

– At de mest alvorlige barnesakene mangler relevante sakkyndige med interesse og kunnskap for seksuelle overgrep, gjør at barns rettssikkerhet ofte sviktes i retten.

Tirsdag denne uken avga familiekomiteen innstilling om at overgrepsdømte ikke bør ha samvær med egne barn. Alle partiene i Stortingets familiekomité er enige om det nye forslaget som lyder slik: 

Personer som tidligere er dømt for overgrep mot barn, skal som hovedregel ikke ha samvær med egne barn.

Thea W. Totland er jurist og daglig leder i Barneadvokatene. Totland har jobbet med barnesaker gjennom hele sitt yrkesliv og har spesialisert seg på saker som omhandler seksuelle overgrep.

– Mine erfaringer viser at rettssystemet ofte svikter barna, og i mange av disse sakene blir vi overkjørt, sier Totland, som i mange år har vært engasjert i barns rettssikkerhet.

Med særlig kompetanse innen barnerett og menneskerettigheter har hun jobbet aktivt for å styrke beskyttelsen av sårbare barn i rettssystemet.

En undersøkelse med rystende funn

I 2024 gjennomførte Barneadvokatene en undersøkelse av barnefordelingssaker i lagmannsretten der det var mistanke om seksuelle overgrep i løpet av de fem siste årene.

I undersøkelsen kom det fram at retten konkluderte med at det ikke var risiko for overgrep i 80 prosent av tilfellene. Barna fikk enten samvær med, eller ble flyttet til, den anklagede faren. I tjue prosent av sakene hvor retten mente det var risiko, var flere av fedrene allerede dømt eller tiltalt i andre saker.

– Retten har vanskelig for å tro at slike overgrep skjer, selv om vi vet at fem prosent av barn utsettes for gjentatte overgrep av noen nærstående, erfarer hun.

Myten om falske anklager

I barnesaker erfarer Totland at en vanlig forestilling i rettsapparatet er at mødre planter anklager om overgrep for å sabotere samvær.

– Det er en myte at mødre lett drar overgrepskortet. Tvert imot har de ofte en høy terskel for å tro at en tidligere partner kan ha forgrepet seg på et felles barn. Det er ingen oppside ved å fremme slike anklager.

Hun viser til forskning som bekrefter at falske beskyldninger er sjeldne. Statistisk sett er det mange flere menn som forgriper seg seksuelt.

Sakkyndiges manglende kompetanse

Totland mener at sakkyndige ofte mangler innsikt i hvordan overgripere opererer.

– Misbrukere kan være sjarmerende og manipulerende, og sakkyndige har lett for å bli sjarmert og forledet av overgriperen.

Totland har sett eksempler på fedre som er mistenkt for overgrep, men som oppfattes som omsorgsfulle fordi de spiller gitar i barnehagen eller lager kjøttkaker til barna.

– Dette påvirker sakkyndige og retten mer enn de kanskje forstår, sier Totland, som erfarer at retten ofte blir paralysert i slike saker.

Hun peker også på at sakkyndige ikke alltid er spesialister på overgrep, men trekkes tilfeldig inn i saker uavhengig av faglig kompetanse.

– I dag har mange sakkyndige sin bakgrunn fra samlivsbruddssaker, der fokus er på samarbeid mellom foreldrene, ikke på beskyttelse av barn. Vedkommende kan mangle kunnskap om overgripernes taktikker, barns traumesymptomer og hvordan man skiller reelle utsagn fra påvirkning. Dette gir grobunn for feilvurderinger.

Risikoen undervurderes

Totland påpeker at manglende kompetanse hos sakkyndige kan føre til direkte feilslutninger i retten. Det er ikke sjeldent at barns signaler misforstås, og risikoen for overgrep undervurderes.

Barnerettsadvokaten erfarer at retten ofte konkluderer med at hvis det ikke finnes «bevis» for overgrep, må mor ha plantet ideen i barnets hode – noe som kan føre til at barnet blir flyttet til far.

– Dersom retten ikke tror på overgrepet, konkluderer den ofte med at mor er psykisk syk eller manipulerende. Dette er galskap, sier Totland.

Hva må gjøres?

Totland mener at systemet må endres for å beskytte barna bedre. Hun peker på flere nødvendige tiltak:

• Obligatorisk spesialistkompetanse: Sakkyndige som brukes i saker med overgrepsmistanke, må ha spesialisert kunnskap om seksuelle overgrep og barns traumer.
• Endring av rettens forståelse: Dommere må få opplæring i hvordan overgripere manipulerer omgivelsene, og hvordan barns utsagn skal vurderes i lys av traumepsykologi.
• Bedre bevisføring: Rettsvesenet må ta barns signaler på alvor og sørge for at risiko for overgrep ikke avfeies uten grundig vurdering.
• Tverrfaglig samarbeid: Psykologer, barnevern og rettsvesen må samarbeide tettere for å sikre en helhetlig forståelse av barnets beste.

Samfunnet må åpne øynene

Til tross for en økende bevissthet om seksuelle overgrep mot barn, mener Totland at kunnskapsmangelen fortsatt er stor.

– Vi vet at ett av tjue barn utsettes for seksuelle overgrep. Likevel behandles påstander om overgrep i retten med stor skepsis. Retten må forstå at det mest skadelige for barnet ikke er foreldrekonflikten, men selve overgrepet  som ofte er årsaken til konflikten.

Selv om Totland synes det er bra at de færreste forgriper seg på sine barn, er det likevel mange nok til at vi bør bekymre oss.

Totland har flere råd til foreldre som bekymrer seg for et mulig overgrep:

• Vær sikker før du anmelder – det er mye å tape.
• Følg med på barnets signaler, men unngå å lete etter «spøkelser».
• Kjemp for at sakkyndige med riktig kompetanse blir brukt i rettssaker.
• Etterspør sakkyndige med spesialkunnskap om overgrep og barnetraumer.

– Vi er ennå ikke i mål. Barn må beskyttes bedre, avslutter Totland, som heldigvis har erfart at sannheten pipler fram over tid.

Sissel Nervik er en av flere deltakere fra LMSO som ser fram til å delta på ettersnakk etter det engasjerende, og sterkt rørende teaterstykket.

I forbindelse med det prisbelønte og brennaktuelle teaterstykket «Prima Facie», som for tiden spilles på Riksteatret og Nationaltheatret, arrangerer Landsforeningen mot seksuelle overgrep (LMSO) ettersnakk for å sette ord på det som ofte forblir usagt.

I «Prima Facie» møter vi den unge forsvarsadvokaten Tessa, som selv blir offer i en overgrepssak. Hun, som tidligere har vært uovervinnelig i rettssalen, kjemper nå sitt livs største kamp som offer på motsatt side av systemet.

Skuespiller Maria Kristine Hildonen står på scenen. Foto: Birgit Solhaug

Bearbeide inntrykkene

Sissel Nervik Fløttum, leder av LMSOs Ressursbank, ønsker å bidra til å sette ord på det som ofte forblir usagt under ettersnakken.

– Vi må rette lyskasteren mot mørket. Publikum vil sitte igjen med mange tanker og følelser etter et slikt stykke, enten for egen del eller på vegne av andre. Ettersnakken vil bidra til å bearbeide inntrykkene, slik at man blir bedre rustet til å ta den vanskelige samtalen videre, sier Fløttum.

Prima Facie – et (latinsk) juridisk begrep som betyr tilsynelatende eller ved første øyekast. Stykket har mottatt en rekke priser og gått sin seiersgang i London, New York og på scener over hele verden. Med Riksteatret og Nationaltheatret får publikum på 45 scener over hele landet muligheten til å oppleve denne gripende og aktuelle forestillingen der de bor.

Deltakere fra LMSO

Fra LMSO deltar John-Tore Eid, Sissel Nervik Fløttum, Janne Aasebø Johnsen og Line Kolstad Rødseth.

John-Tore Eid og Sissel Nervik Fløttum: 20.02 i Melhus Rådhus

Line Kolstad Rødseth: 07.03 i Moss

Janne Aasebø Johnsen: 09.04 i Hamar

Se trailer, intervjuer, bakgrunnsartikler og les mer om «Prima Facie» på Riksteatrets

nettsider.