Margrete har jobbet med seksuelle overgrep og incest i en årrekke: – Den beste måten å forebygge overgrep på er å snakke åpent om kropp og seksualitet fra tidlig alder. 

Pedagog og sexolog Wiede Aasland har i flere tiår vært en viktig stemme i arbeidet med å forebygge seksuelle overgrep mot barn. Som opprinnelig utdannet barnehagelærer, har hun brukt sin karriere på å øke bevisstheten rundt barns seksualitet, grensesetting og hvordan voksne kan skape trygge arenaer for barn til å snakke om vanskelige opplevelser.

– Da jeg begynte å jobbe i barnehage på 1980-tallet, var det lite kunnskap om barns seksualitet og hvordan vi kunne forebygge overgrep. Jeg så tidlig behovet for å formidle denne kunnskapen, både til barn og voksne, forteller Wiede Aasland.

Trygge samtalerom for barn

Wiede Aasland har alltid vært opptatt av å gi barn et tydelig språk for kropp og følelser.

I 1980 deltok hun på et foredrag i Bergen om barn og seksualitet, holdt av fem medisinstudenter fra MSO.

– De understreket hvor viktig det er å bruke riktige ord for kroppsdeler og skape en trygg atmosfære rundt temaet. Mange voksne synes dette er vanskelig, men hvis vi selv viser trygghet, vil barna også føle seg komfortable, forklarer hun.

Vær avslappet

Hun påpeker at voksne må ha et avslappet forhold til kropp og seksualitet for at barn skal føle seg trygge når de trenger å snakke om vanskelige ting.

– Jeg brukte ofte Trond-Viggo Torgersens bok Kroppen i barnehagen på 80-tallet. Den gjorde det enklere å snakke naturlig om tematikken. Barn er nysgjerrige og trenger å forstå sin egen kropp, og vi må hjelpe dem.

– Gjennom samtaler om kropp og berøring kan barn lettere skille mellom gode og vonde berøringer og hemmeligheter, sier Wiede Aasland, som lærte om dette i et kurs for barnehageansatte i Oslo på slutten av 80-tallet.

Hun trekker fram et eksempel der et barn tegnet en vond berøring og beskrev farens overgrep.

– Ved å bruke en trygg og åpen samtaleform klarte barnet å fortelle om det hun hadde opplevd. Faren fikk senere en fengselsdom. Dette viser hvor viktig det er å gi barn en stemme og verktøy til å fortelle. 

Støttesentrene mot Incest

Da Støttesentrene mot Incest ble etablert i 1986, begynte hun å jobbe der.

– Mine erfaringer fra barnehagen gjorde det klart at verken ansatte eller foreldre hadde bevissthet rundt temaet seksuelle overgrep. Mange voksne trodde barn fant på ting, eller at de misforstod situasjoner, sier hun.

Wiede Aasland husker spesielt en situasjon der en fem år gammel gutt og en seks år gammel jente snakket om temaet, mens de voksne rundt dem manglet kunnskap og forståelse.

Bærer ikke ansvaret for grensesetting

En viktig del av hennes arbeid handler om å avlive myter om barns ansvar for å sette grenser. Wiede Aasland, som har jobbet som terapeut for overgripere i en årrekke, understreker at det er de voksnes ansvar å beskytte barn.

– Overgripere ignorerer nesten alltid barns forsøk på å si nei. Derfor er det avgjørende at voksne skaper en kultur der barn vet at de alltid kan si fra til noen trygge, hva som har skjedd.

For eksempel er hun kritisk til «tvangsklemming», der barn tvinges til å klemme voksne for ikke å såre deres følelser.

– Dette kan skape et mønster der barn lærer at andres behov er viktigere enn deres egne grenser. Dette er noe overgripere kan utnytte, forklarer hun.

Hjelp barn med å åpne seg

Wiede Aasland gir konkrete råd om hvordan voksne kan snakke med barn om vanskelige temaer:

• Lytt til barnet uten å avvise det. Si for eksempel: «Det vil jeg høre mer om. Fortell.»
• Snakk positivt om kroppen før du tar opp sensitive temaer.
• Still åpne spørsmål, for eksempel: «Er det noen som gjør noe med deg som ingen andre gjør?»
• Unngå å gi barnet skyldfølelse.
• Bruk bøker og historier for å gjøre samtalen lettere.

Hun understreker også hvor viktig det er å ta barns signaler på alvor.

– Hodepine, magesmerter og plutselige atferdsendringer kan være tegn på at noe er galt. Hvis et barn uttrykker ubehag eller vegrer seg for å være med bestemte personer, bør voksne stille oppfølgingsspørsmål.

– Den beste måten å forebygge overgrep på er å snakke åpent om kropp og seksualitet fra tidlig alder. Vær lyttende, vær åpne og vær der for barna. De trenger voksne som tar dem på alvor, beskytter dem og gir dem rom til å snakke om det som er vanskelig, avslutter hun.

Les flere artikler fra LMSO på vår hjemmeside.

Etter overfallsvoldtekten ga Nedrejord seg selv to valgmuligheter: Enten å hoppe ut av vinduet, eller å fortelle noen om overgrepet.

Forfatter, dramatiker og scenekunstner Kathrine Nedrejord (37), har røtter i Kjøllefjord i Finnmark, med samisk opphav.

En ny rapport fra NKVTS om vold i nære relasjoner og seksuelle overgrep i samiske samfunn viser at økt åpenhet har bidratt til positive endringer. Nedrejord mener at Sápmi har tatt store steg de siste fem til ti årene, og at flere har våget å stå frem med sine historier.

– At flere kvinneorganisasjoner og andre i miljøet har stått frem, gir meg håp. I Finnmark er det ikke kultur for åpenhet og man skal i større grad klare seg selv. Det som er ubehagelig, snakker man ikke om, sier hun av egen erfaring. 

Overfallsvoldtekten i Paris

Nedrejord, som har bodd i Paris siden 2011, ble i 2017 utsatt for overfallsvoldtekt i Paris etter en fest rett utenfor sin egen hybelleilighet.

– Hendelsen føltes helt uvirkelig, og jeg gikk tolv timer uten å fortelle noen om overgrepet. 

Nedrejord minnes egen frustrasjon som bygget seg opp til et bristepunkt. 

– Selv om det var utfordrende å sette ord på hendelsen, var det en enorm lettelse å fortelle en god venninne om overgrepet, forteller hun. 

Venninnen hjalp henne med å komme i kontakt med søsteren, som igjen koblet henne til en kamerat hun hadde vært sammen med timene før hendelsen. Etter å ha delt voldtekten med søsteren, bestemte hun seg for å anmelde saken.

To valgmuligheter

– Heldigvis var jeg godt voksen da dette skjedde, og det hjalp med en god porsjon selvinnsikt. At ting gjorde så brått vondt, gjorde at jeg ga meg selv to valg: Enten å hoppe ut av vinduet, eller å fortelle noen om overgrepet. 

– I starten distanserte jeg meg veldig, og jeg forstod at jeg ble nødt til å erkjenne overgrepet for å kunne forstå opplevelsen. Derfor delte jeg historien min gradvis, med ulike mennesker. 

Traumet preget Nedrejord lenge, og i fire uker var hun så redd at hun ikke turte å gå ut av leiligheten. Etter at hun dro hjem til foreldrene sine i Oslo, fikk hun støtte og oppfølging på voldtektsmottaket. 

– Siden jeg aldri hadde vært traumatisert før, var det befriende å få vite hva som skjedde med hodet mitt. Verden føltes innsnevret, og sanseinntrykkene var overveldende. Kroppen var i konstant beredskap, minnes hun.  

Søket etter beskrivende ord

Etter overgrepet slet hun med å formulere hele setninger. Nedrejord lette etter bøker og fortellinger fra andre med lignende erfaringer.

– Jeg lette etter ord som kunne beskrive det jeg hadde opplevd, og å identifisere meg med. Bøker og radioprogrammer med andres historier var en trøst.

For Nedrejord ble skrivingen en avgjørende del av bearbeidelsen. 

– Noe av drivkraften min bak skrivingen var å forsøke å forstå hvorfor jeg ble utsatt for en overfallsvoldtekt. Jeg ønsket også å forstå hvordan et annet menneske kan gjøre noe sånt. Å få en dypere forståelse for tanker og følelser som jeg kjente på, var terapeutisk. Det var tilfredsstillende å sette ord på opplevelsene, minnes hun.  

«Forvandlinga» og «Forbrytar og straff»

Nedrejord skrev to bøker om hendelsen, hvor den første, «Forvandlinga», skildrer traumet på nært hold. I den andre boka «Forbrytar og straff» skildrer hun voldtekta, forbryter og straff.  

– Under skriveprosessen kjente jeg på mye frustrasjon og følte at litteraturverdenen ofte fokuserer mer på forbryteren enn på offeret. I utdraget der jeg forsøkte å gå inn i hodet på voldtektsmannen ble jeg nødt til å distansere meg mye. At idealet om at god kunst ikke skal inneholde en klar moral, gjør at store deler av virkeligheten ekskluderes fra litteraturen, forklarer hun.

Tilfeldigvis ble gjerningsmannen arrestert samme dag som lanseringen av boken Forvandlingen. 

– Det var underlig og fantastisk på samme tid. Å skrive boka hjalp meg både med å beholde min individualitet i rettsprosessen og integritet som forfatter. 

Faktaboks: Kathrine Nedrejord

• Nedrejord (f. 1987) er forfatter, dramatiker og scenekunstner.
• Nedrejord er samisk med røtter i Kjøllefjord i Finnmark, men har bodd i Paris siden 2011.
• Hun debuterte i 2010 med romanen Transitt, og i 2014 utkom hennes andre roman, Trengsel.
• For romanen Forvandlinga (2018) ble hun tildelt Havmannprisen.
• Fra 2018 til 2020 var Kathrine Nedrejord husdramatiker ved Nationaltheatret. Hun har også skrevet en rekke kritikerroste barne- og ungdomsbøker.
• Nedrejord ble nominert til Nordisk råds litteraturpris 2023 for romanen Forbryter og straff (2022) og i 2024 vant hun Brageprisen for romanen Sameproblemet.
• For tiden spilles teaterstykket Forbrytar og straff, en dramatisering av romanen Forbryter og straff. 

Mottakelsen og betydningen av hennes bøker

Nedrejords bøker har berørt mange, og på arrangementer har hun fått flere personlige spørsmål og tilbakemeldinger både fra menn og kvinner. 

– Jeg husker godt moren som kom bort til meg og fortalte hvor mye begge bøkene hadde hjulpet henne til å forstå sin datter bedre. I tillegg har overraskende mange menn kommet bort til meg og fortalt at de setter pris på innsikten i hva en voldtekt gjør med et menneske.

Gjennom bøkene ønsker Nedrejord å utfordre forestillingen om det «perfekte offeret», og  ideen om at voldtektsofre må oppføre seg på en bestemt måte for å bli trodd.

Hun påpeker også at mange har en stereotyp oppfatning av hva et seksuelt overgrep er, og hvem en overgriper kan være. Virkeligheten er ofte langt mer kompleks enn det folk forestiller seg.

Dramatisering av Forbrytar og straff

For tiden spilles teaterstykket Forbrytar og straff, en dramatisering av romanen Forbryter og straff. På scenen på Det Norske Teatret står skuespiller Kirsti Refseth – sårbar og alene. 

– Jeg har tidligere skrevet teaterstykker, men aldri et stykke som har vært like biografisk. Jeg grugleder meg til stykket. Det vil bli det mest personlige teaterstykket jeg har sett av meg selv på scenen.

– I tillegg setter jeg veldig stor pris på at dette er et kvinneprosjekt. Jeg tror skuespilleren vil bære teksten svært godt. Samtidig tror jeg ikke at jeg vil gå uberørt derfra.

Veien videre

For å leve et godt liv etter å ha vært utsatt for overgrep, understreker hun hvor viktig det er å ikke stå alene i de tunge opplevelsene.

– Hvis man ikke tør å fortelle det til noen, tror jeg det blir svært vanskelig å komme seg videre. Derfor er det avgjørende å finne en person man stoler på, som kan lytte og handle på en måte som hjelper deg videre. Det kan utgjøre en stor forskjell, tydeliggjør hun.  

Hun har også erfart at det kan være utfordrende for pårørende å være den sterke som skal stå i det.

– Det må være tøft å se barnet sitt eller en nær venn forandre seg så mye som jeg gjorde i starten.

I tillegg løfter hun fram betydningen av å lære barn og unge om grenser og samtykke fra tidlig alder.

– Dette bør være en obligatorisk del av undervisningen. Barn og unge må lære at de bestemmer over egen kropp så tidlig som mulig, samtidig som de forstår hvordan de skal respektere andres grenser. 

Livet etter traumet

Nedrejord har gradvis funnet tilbake til seg selv. Noen måneder etter hendelsen valgte hun å flytte fra hybelleiligheten hvor overfallet skjedde. Hun skiftet nabolag og fant trygghet i nye omgivelser. Etter hvert møtte hun også på en ny mann som hun i dag er samboer og har en sønn på tre år med. 

– Jeg var veldig trygghetssøkende da jeg møtte ham. På denne tiden stolte jeg ikke på hvem som helst. Det at han oste av trygghet, gjorde ham ikke mindre attraktiv, smiler hun. 

Selv om hendelsen har preget henne, har hun ikke mistet eventyrlysten helt.

– Jeg har vært veldig glad for at mamma ikke har oppdratt meg til å være redd fordi jeg er kvinne, men heller til å være selvstendig og ikke være redd for verden. Opplevelsen min har i dag gjort meg mer trygghetssøkende, uten at det har begrenset meg fullstendig.

En lang rettsprosess

Anmeldelsen førte til en lang rettsprosess i Frankrike, som varte i tre år før dommen falt. Gjennom prosessen ble Nedrejord bevisst på at dette ikke bare handlet om henne som individ, men også om hvordan samfunnet håndterer slike saker.

– Jeg skjønte raskt at det handlet om hvordan samfunnet svarer på uakseptable handlinger. 

Nedrejord ser positivt på fremtiden og er takknemlig for at hun fikk en rettskraftig dom i sin sak. Samtidig erkjenner hun at opplevelsen alltid vil være en del av henne.

– Å få en rettskraftig dom ble et viktig punktum for meg. Å bli trodd og at han aksepterte dommen og ikke anket, gjorde at jeg kom meg videre. Samtidig vil erfaringen være med meg, og kroppen vil huske, selv om jeg av og til vil glemme, sier hun.

Les flere artikler på LMSOs hjemmeside:

www.lmso.no

FN anslår at en tredjedel av alle kvinner i verden har opplevd vold, fysisk eller psykisk.
– Vold og overgrep er et stort samfunns- og folkehelseproblem som vi alle må ta ansvar for å forebygge og avdekke, sier Trine Fagervik, statssekretær i Barne- og familiedepartementet. 

Av Marte Nordahl

I dag, 25. november, markeres FNs Internasjonale dag for avskaffelse av vold mot kvinner. FN hedrer i dag de over 51 000 kvinnene rundt om i verden som ble drept av sine partnere eller familiemedlemmer i 2023.

• Hver dag blir 137 kvinner drept av et familiemedlem.
• 35 prosent av alle kvinner i verden vil bli utsatt for vold i løpet av livet.
• I noen områder gjelder det imidlertid så mange som 7 av 10 kvinner.
• Over 600 millioner kvinner bor i land hvor vold i hjemmet ikke er forbudt.

En viktig dag

Generalsekretær i LMSO, Line Kolstad Rødseth, løfter frem at FNs Internasjonale dag for avskaffelse av vold mot kvinner er en viktig dag å markere for å rette fokus mot den kjønnsbaserte volden som kvinner utsettes for.

– Kjønnet vold er fortsatt et stort problem, og vi er nødt til å jobbe kontinuerlig for å avskaffe den. Kvinner er overrepresentert i partnervoldstatistikken, og vi vet at seksuell vold ofte henger sammen med den fysiske volden som en blir utsatt for i slike relasjoner, forklarer hun.

Hun trekker fram at Landsforeningen mot seksuelle overgrep jobber for å synliggjøre sammenhengen mellom vold i nære relasjoner og seksuell vold.

– Vi ønsker at utsatte får den hjelpen og støtten de trenger, og at samfunnet bedre forstår hvordan ulike former for vold henger sammen. Ved å øke kunnskapen og bryte ned tabuene rundt vold i nære relasjoner, kan vi bidra til en fremtid uten kjønnsbasert vold.

Et stort samfunns- og folkehelseproblem

Trine Fagervik, statssekretær i Barne- og familiedepartementet, framhever at 25. november er viktig å markere, fordi det fortsatt i 2024 er så vanskelig å snakke om at mange utsettes for vold og overgrep.

– Vold og overgrep er fryktelig for de som opplever det og for dem som er rundt. Vold og overgrep er et stort samfunns- og folkehelseproblem, og har høye kostnader både for dem som er utsatt og for samfunnet. Å markere denne dagen bidrar til å øke bevisstheten om vold mot kvinner og å støtte utsatte.

– Vi må snakke om vold

– Personlig tror jeg det viktigste tiltaket er å snakke om vold. Kanskje er det både det billigste og vanskeligste tiltaket, fordi det fortsatt er så tabu. Vi må alle ta ansvar for å forebygge og avdekke vold og overgrep. Dette er ikke noe som bare angår de andre, men som angår hele samfunnet. Å markere denne dagen er derfor et viktig bidrag, presiserer Fagervik.

Regjeringen la i desember 2023 fram en ny opptrappingsplan mot vold og overgrep mot barn og vold i nære relasjoner. Målet er en helhetlig og samordnet nasjonal politikk for å forhindre vold og overgrep, avdekke handlinger tidlig og stanse volden.

– Planen inneholder rundt 120 tiltak som til sammen skal bidra til mer forebygging av vold og overgrep, bedre tjenester til dem som er utsatt for vold og overgrep, og at flere saker havner i rettsvesenet. Å sørge for at disse tiltakene iverksettes og fungerer vil redusere vold og overgrep, – og her har som sagt vi alle et ansvar.

Må belyses hver dag

Iselin Løvslett Danbolt, seniorrådgiver i FN-sambandet, framhever at avskaffelse av vold mot kvinner er et tema vi må snakke om og belyse hver dag, og ikke bare på selve dagen.

– Vold mot kvinner fortsetter å være verdens mest utbredte menneskerettighetsbrudd, og forekommer i hvert eneste land. FN anslår at en tredjedel av alle kvinner i verden har opplevd vold, fysisk eller psykisk. Og det vi ser er at det blir for lett å si at dette bare skjer i andre land og i andre kulturer. Vold mot kvinner er også altfor utbredt i Norge. Så vi må også «feie for egen dør».

Hun viser til Krisesentersekretariatets statistikk, der 25 prosent av alle kvinner her i landet vært utsatt for én eller annen form for vold eller trusler om vold. Dette er 25 prosent for mange.

– Og pilene peker i feil retning: I 2023 sa flere kvinner enn før å ha blitt voldtatt, utsatt for alvorlig partnervold eller utsatt for alvorlig fysisk vold her i landet. Dette er både trist og graverende.

Et «kvinneproblem»

Hun trekker fram at vold mot kvinner ikke bare er en «kvinnesak» eller et «kvinneproblem». Dette angår oss alle. Og dette gjelder også vold mot menn utøvd av kvinner.

– Vold i nære relasjoner fører til frafall fra skole og arbeidsliv, og utenforskap. Det er ikke et sånn samfunn vi vil ha. Og det gagner ingen. Her må alle spille på «samme lag» og bidra, på hver sin måte, til å stoppe vold mot kvinner – én gang for alle. Man må ta grep på tvers av aktører – myndigheter, organisasjoner, lokalsamfunn og enkeltpersoner – også for å sikre at man tar for seg de underliggende årsakene til vold, og ikke bare symptomene.

– På et individnivå er det er viktig at gutter og menn bryter den giftige voldssirkelen, og skaper et trygt miljø for sin familie og egne barn. Det er nødvendig at de tar ansvar for å stoppe skadelige ideer om «toksisk maskulinitet» og skaper et trygt lytterom for kvinner. Også at de forstår og handler basert på samtykke, står opp mot voldtektskulturen og støtter kvinneorganisasjoner og -tjenester. Dette er grepene som har hatt mest effekt.

Strengere straffer

Hun fastslår at for at lovene ha verdi, må de iverksettes. Straffer må bli strengere, og lovgivningen må oppdateres for å sikre at vold mot kvinner straffes strengt og konsekvent.

– For at ingen skal slippe unna, må man forbedre responsen til rettssystemet, og sette på plass eller forbedre lover som sikrer kvinner bedre beskyttelse, som besøksforbud og voldsalarm. Krisesentre og hjelpetjenester må være tilgjengelige og trygge, og mental helse og traumehjelp må være en del av pakken.

– Det er også viktig å huske at skolen og arbeidsplassen er viktige områder for utdanning og bevisstgjøring om vold. Her kan man snakke om hvordan mediene bidrar til å fremme respekt og likestilling, og sikre at gutter og menn også blir aktive medspillere i initiativer som fokuserer på å endre skadelige normer knyttet til maskulinitet og vold.

Helt uakseptabelt

Leder av MDG, Arild Hermstad, framhever at det er fullstendig uakseptabelt at så mange norske kvinner utsettes for vold fra sine nærmeste. Dette må vi som samfunn ta et oppgjør med.

– Det siste året har vi opplevd flere partnerdrap som kunne vært unngått om flere tiltak hadde vært satt inn tidligere, understreker han.

– Politiet må prioritere slike saker langt høyere her i Norge, noe vi i MDG vil fortsette å foreslå og bevilge penger til på Stortinget. I tillegg må vi få på plass en samtykkelov, som styrker kvinners rettsvern.

Han trekker fram at dagen også er viktig å markere for å vise solidaritet med kvinner i andre land som undertrykkes og utsettes for vold.

Sikre flere hjelpetiltak

– For å sikre flere hjelpetiltak for å få kvinner ut av vold og overgrep raskere, må krisesentrene styrkes og være tilgjengelig i hele landet. Kompetansen må også økes i helsesektoren, i skolen og i samfunnet for øvrig, slik at flere kan fange opp vold i nære relasjoner. Så må vi unngå at offentlig ansatte tolker taushetsplikten så strengt, at de lar være å melde fra når de kommer i befatning med overgrepssaker. Her trengs det også mer kompetanse på hvilke forpliktelser man har til å melde fra i slike saker.

– Det er også svært viktig at Norge styrker sin internasjonale innsats for kvinners rettigheter og vilkår i utlandet, blant annet gjennom økt bistand.

Les artikkelen om LMSOs tjueårsmarkering.

Stolte over tjueårsmarkeringen