Jeg ville neppe anbefalt andre å søke erstatning fra staten. Ikke før våre folkevalgte gjør vesentlig endringer i de gjeldende oppreisningsordningene. 

Tekst: «Anne» på 67 år. Anonymt medlem i LMSO.

For drøyt 15 år siden ble jeg tilkjent oppreisningserstatning fra staten. Det gikk tre år fra jeg sendte inn søknaden, med all etterspurt dokumentasjon, til brevet lå i postkassen med den symboltunge anerkjennelsen av at de alvorlige, straffbare krenkelsene jeg var blitt utsatt for som barn, ikke skulle ha skjedd.

Erstatningen var viktig for å komme videre i livet mitt, av flere grunner. Jeg ønsker derfor velkommen vedtaket som Stortinget fattet i 2020, om at rettferdsvederlag (tidligere billighetserstatning) skal bli bedre kjent og informert om. For kunnskap om de offentlige erstatningsordningene er lav – både i kommune- og spesialisthelsetjenesten, inkludert hos helsepersonell som jobber innen rus- og psykiatrifeltet. Dermed får de ikke bistått søkere i den langvarige og tøffe søknadsprosessen. Og som, med dagens politisk styrte saksbehandlingspraksis, ender med avslag for mellom 80 og 90% av dem som søker. Mer om det senere (se også egen «faktaboks»).

Plaster på såret

Å søke staten om erstatning er en ordning norske samfunnsborgere har hatt helt siden 1814. Den gang het det ofte «bønneskriv», som ble rettet til våre folkevalgte på Stortinget. En slik erstatning skulle bidra til at de skadelidte, som en «siste utvei», kunne rette ryggen og gjenopprette verdigheten.

Over 200 år senere blir mange av de samme formuleringene brukt: Staten ønsker «… å reparere en tapt barndom», ved å gi en «skjønnsbasert» oppreisning for «tort og svie», og utfra «en rimelighetsvurdering» gi et «plaster på såret», «et håndslag». Det er altså ikke snakk om dekning av de reelle økonomisk tap, fordi man – som meg – ble delvis ufør av de påførte skadene.

Helt siden jeg fikk denne offentlige erkjennelsen av at jeg var blitt utsatt for dyp urett i oppveksten, har jeg ønsket å formidle til andre hvilken terapeutisk betydning erstatningen kan få når det gjelder å plassere skyld og skam der den hører hjemme. Ved å dele min smertefulle historie, har jeg tenkt at jeg – fordi jeg har ressurser til det – kan være et talerør for dem som verken orker, kan eller tør.

Fakta – Stortingets rettferdsvederlag (tidligere kalt “billighetserstatning”)

• Det er et krav i den alminnelige ordningen at «det offentlige må kunne klandres», eller at søkeren har vært utsatt for fysiske og seksuelle overgrep før 1975. De fleste søknader gjelder svikt i barnevernstjenesten og mangler ved skolegang.
• I årene 2021-2023 behandlet Stortingets utvalg for rettferdsvederlag 873 saker. 33 saker gjaldt seksuelle overgrep. 7 av disse søknadene ble innvilget, 26 fikk avslag (79%). I de øvrige sakene ble 57% tilkjent erstatning.
• I 2024 behandlet utvalget 357 saker. 13 av disse handlet om overgrep fra årene før 1975, hvorav 11 søkere fikk avslag (85%).
• Hovedårsaken til avslag er utilstrekkelig sannsynliggjøring om at overgrep har funnet sted, på grunn av mangelfull dokumentasjon. Helse-/sakkyndigerklæringer, helst så tidsnære som mulig, kan styrke søknaden. Det samme gjelder politidokumenter, selv om anmeldelse ikke er et krav.
• Saksbehandlingstiden i 2024 var 25,6 måneder, en økning fra 2023 hvor den var 22,8 måneder.
  
  Kilde: Statens sivilrettsforvaltning, årsrapporter fra Stortingets utvalg for rettferdsvederlag på Stortinget.no

Skjønnsbasert saksbehandling både før og etter 1975

Men: Jo mer jeg har fordypet meg i dette sakskomplekset, desto mer har jeg skjønt at det må endringer til. Det trengs en evaluering av gjeldende lovverk, slik Stortinget ba regjeringen om i et vedtak i juni i fjor. De mange kvalifiserte høringsinstanser må lyttes til. Dessuten må de folkevalgte feie for egen dør. For også Stortingets egen erstatningsordning, rettferdsvederlag, trenger en kritisk gjennomgang – slik flere partier har tatt til orde for de siste årene, deriblant KrF allerede i 2018.

Før jeg bringer til torgs hvor det aller mest er behov for endringer, trengs en oppklaring. Det går et skille i 1975 for hvilken erstatningsordning man kan søke: Rettferdsvederlag heter erstatningsordningen for de av oss som har skader etter overgrep som skjedde tidligere enn 1. januar dette året. Voldserstatning er for dem som søker oppreisning for overgrep etter denne datoen.

Førstnevnte er ikke bundet av noen formelt regelverk, men politikerne som sitter i Stortingets utvalg for rettferdsvederlag baserer sine rimelighetsvurderinger på tidligere saker, sedvane og satsene i rettssystemet. Det fins ingen ankemulighet for de skjønnsbaserte vedtak som utvalget fatter.

Voldserstatningsordningen er derimot underlagt egen lov og forskrift. Hvis man har blitt utsatt for overgrep i oppveksten (etter 1975), er det oppreisningserstatning man kan søke om. Satsene er normerte. Eksempelvis var 150 000 kroner lenge maksimalbeløpet for søkere utsatt for «voldtekt til samleie». En høyesterettsdom i 2022 hevet imidlertid «standardbeløpet for oppreisningserstatning» til 2 G (i 2025 ca. 248.000 kroner).

Man kan også søke erstatning for varige mén, dersom man med hjelp av en sakkyndigerklæring kan dokumentere at påført skade har ført til medisinsk invaliditet på 15 % eller mer. Og man har klagerett på vedtak som Kontoret for voldsoffererstatning har fattet.

Anmeldelseskravet er gjort absolutt

Voldserstatningsloven trådte i kraft i januar 2023, og erstatter Lov om voldsoffererstatning fra 2001. Til forskjell fra tidligere, ble krav om politianmeldelse gjort absolutt i den nye loven. Det er ikke lenger unntak for denne bestemmelsen. Å frykte represalier er heller ikke tilstrekkelig grunn for å la være å oppgi skadevolders navn, eller å anmelde vedkommende.

Da regjeringens lovforslag var ute på høring, kom det inn sterke protester – fra advokater, krise- og incestsentre, interesseorganisasjoner og fagforeninger. Flere høringsinstanser mente at lovforslaget ville føre til alvorlig svekkelse av voldsutsattes rettssikkerhet.

Budskapet var entydig fra relevante forskningsmiljøer, så som fra anerkjente Nasjonalt kunnskapssenter for vold og traumatisk stress (NKVTS): «Forskning viser at de færreste anmelder barnemishandling, vold i nære relasjoner, voldtekt og seksuelle overgrep. (…) Det kan være vanskelig å anmelde slik vold, særlig dersom en har en nær relasjon til den som har utøvd volden. Fordi så få anmelder volden, er muligheten for voldsoffererstatning allerede i dag begrenset til et lite mindretall av voldsutsatte.»

På tross av motforestillingene fra høringsinstansene, ble den nye loven vedtatt.
– Vi tror ikke politikerne har forstått hva de har vedtatt. Nå faller hele ordningen sammen, uttalte flere bistandsadvokater til NRK i november 2023. De fikk rett i at den nye loven førte til en kraftig nedgang i søknader om voldserstatning, allerede samme år som den ble iverksatt (fra 6 170 nye søknader i 2022, redusert til 1 856 søknader i 2023).

– Tilkjent beløp er «smårusk»

Ettersom Stortingets rettferdsvederlag begrenser seg til de av oss som opplevde seksuelle overgrep for over 50 år siden, blir vi – på grunn av alder – også stadig færre som er berettiget en slik statlig oppreisning. Imidlertid har antall søknader i den såkalte «alminnelige rettferdsvederlagsordning» – som overgrep inngår i – økt de siste årene. 510 nye søknader i 2024 er på nivå med 2005, hvor det kom inn omtrent det samme antallet.

510 nye søknader i 2024 er på nivå med 2005, hvor det kom inn omtrent det samme antallet. De fleste som i dag blir tilkjent rettferdsvederlag, får mellom 70 000 og 180 000 kroner. Maksbeløpet der er 250 000 kroner og tilkjennes unntaksvis, helst dersom det offentlige er å laste i betydelig grad. For familievold tilkjennes mellom 60 000 og 150 000 kroner. «Urettferdig smårusk», sier noen. «Å selge seg for lusen betaling, med altfor store omkostninger», sier andre. Og de avstår fra å søke av den grunn. Selv fikk jeg 150.000 kroner – det maksimale beløpet som både sedvanen og domstolene inntil da hadde lagt seg på i «oppreisningsnivå». I mitt tilfelle heter det: «Ved fastsettelse av beløpets størrelse er det særlig lagt vekt på at søker ble utsatt for alvorlige overgrep fra nærtstående som hun hadde et naturlig tilknytningsforhold til, søkers unge alder da overgrepene fant sted, hyppigheten av overgrepene, og de senskader søker har fått som følge av overgrepene.»

Grov omsorgssvikt ble også fastslått

Det å bli trodd, har hatt uvurderlig betydning for meg og mine søsken. Om ikke de tre søstrene mine opplevde grusomme svik og overgrep av våre besteforeldre på morssiden, står det i vedtaket at det var liten tvil om at vi var blitt utsatt for omfattende omsorgssvikt og vanskjøtsel i hjemmet. Men fordi vi flyttet så ofte, selv gikk jeg på ti skoler i løpet av 12 skoleår, kunne verken barnevern eller helsevesen lastes for manglende inngripen i familien.

Det var ingen som meldte sin bekymring om de dysfunksjonelle forholdene familien min levde under. Av den grunn fikk jeg avslag på den delen av søknaden som gjaldt hvorvidt det offentlige kunne klandres – naturlig nok. Denne teksten handler da heller ikke om mangler ved fagetatenes vurderinger.

Det som ble vesentlig for meg, var at myndighetene fastslo en klar sannsynlighetsovervekt av de kriminelle handlingene jeg var blitt utsatt for. Det tilsvarende gjaldt for de omfattende og kroniske senskadene jeg strever med: de skyldes barndommens traumer.

Dokumenterte klar sannsynlighetsovervekt

For å underbygge at overgrepene hadde funnet sted, ble den detaljerte forklaringen min støttet av bred dokumentasjon: medisinske journaler fra jeg var barn til i godt voksen alder, epikriser, erklæringer fra spesialister og vitneuttalelser fra venner og familie som hadde kjent meg lenge. Som et nært familiemedlem skrev i sin vitneuttalelse: «Da hun var 6 år, hadde noe skjedd. Den glade og livlige jenta var forandret til en engstelig og lite glad person, og som vek unna kontakt.»

Sannsynlighetsovervekten er en forutsetning for å bli tilkjent erstatning fra staten. Beviskravet er strengere enn for alminnelig erstatningsrett, men ikke så strengt som for domfellelse i en straffesak. I vedtaksbrevet mitt sto det: «Ved vurdering av bevisets styrke skjerpes kravet når søknaden innebærer godtakelse av alvorlige beskyldninger mot påstått overgriper.»

Selv om overgriperne var døde og ikke var blitt straffeforfulgt i min sak, ble skyldspørsmålet avklart. Beviskravet var oppfylt.

Overgriper har utvidet innsynsrett

Voldserstatningsloven ble altså vedtatt, på tross av motbøren fra både høyre- og venstresiden. Selv om ikke staten søker regress for erstatningssummen, fikk skadevolder også full partsstatus fra 2023. Det var en svær glipp. Som ledelsen i Venstre påpekte i sitt representantforslag fra mars i fjor, betyr det «… at den påståtte skadevolderen som hovedregel skal få innsyn i det voldsutsatte sender inn.

Det kan for eksempel være helsejournaler, sakkyndigrapporter, psykologsamtaler og annet som dokumenterer hvorfor den voldutsatte bør ha rett til erstatning.» Partsrettighetene har vist seg å skape formidabel usikkerhet.

I det nevnte NRK-oppslaget for et drøyt år siden, bekreftet de intervjuede bistandsadvokatene at mange voldsutsatte har trukket søknaden, når de får vite at voldsutøveren får fullt innsyn.

– Det er tankevekkende at gjerningspersonen gis bredere rettigheter i en sak om voldserstatning, enn i en straffesak. Der får man ikke direkte innsyn i dokumenter, men får kun gjøre seg kjent med dokumentene via sin forsvarer, sa de erfarne advokatene til NRK. De mente voldserstatningsordningen nå er blitt uverdig: – Dette er en sårbar gruppe. Før var de beskyttet, og saken var kun mellom dem og staten. Erstatningen ble en kompensasjon for krenkelsen de hadde opplevd, fremholdt bistandsadvokatene, og la til at de volds- og voldtekstutsatte nå også har mistet retten til en advokat som kan bistå dem i å skrive søknaden.

Faka – Voldsoffererstatning – fra 1.1. 2023 voldserstatning:

•  Det er Kontoret for voldsoffererstatning (KFV) som behandler søknadene. I saker avgjort med dom (etter 1.1.2023) fyller man ut et kravskjema for å få utbetalt pådømt erstatning.
• I all hovedsak er det KFV omtaler som søknader, saker som politiet har henlagt. Det kan også foreligge domfellelse, i 2023 gjaldt det 77 av 906 behandlede søknader.
• I 2023 ble ca. 80% søknader avslått, tilsvarende tall var tidligere ca. 50%.  I saker politiet hadde henlagt etter bevisets stilling, ble 334 av 400 søknader avslått (84,5%). 113 søknader gjaldt «familievold»; mishandling i nære relasjoner. 102 av disse fikk avslag, dvs. over 90%.
• Ved utgangen av 2024 hadde KFV et etterslep på 6 391 ubehandlede søknader og krav. Restansen etter ny lov var 290 kravsaker og 1 387 søknader. Restansen på søknader som skal behandles etter gammel lov, var 4 714.
• Saksbehandlingstiden er 9 måneder i henlagte straffesaker når de skal behandles etter ny lov. Søknader som skal behandles etter gammel lov, er de som var klare til vedtak innen 1.11.2021.
  Kilde: Kontoret for Voldsoffererstatning, årsrapporter 2019-2023 fra samme sted

Kontradiksjon en menneskerettighet?

For en fremtidig søker er det, med begge de gjeldende statlige oppreisningsordninger, to problemområder å ta stilling til: Det ene gjelder myndighetenes forventning og/eller lovkrav om anmeldelse, det andre at overgriperen blir involvert gjennom rettigheter vedkommende har som part i saken.

Selv om formell partsstatus (voldserstatning) og kontradiksjonsprinsippet (rettferdsvederlag) i teorien skiller seg fra hverandre, vil det neppe oppleves slik av den som har vært utsatt for vold i barndomshjemmet.

For også når man søker rettferdsvederlag, må man – som følge av kontradiksjonsprinsippet – gi tillatelse til at overgriper skal «… gis anledning til å uttale seg om de alvorlige beskyldningene som er rettet mot ham eller henne». Hvis man ikke ønsker dette og krysser «nei» i søknadsskjemaet, kan det «… få avgjørende betydning for utfallet av saken: Dersom det må antas at oppgitt overgriper lever og kan identifiseres, men du ikke ønsker at vedkommende skal kontaktes, er hovedregelen at søknaden ikke fører frem.»

Signalet er klart: Søknaden vil bli avslått, dersom man ikke gir slik tillatelse.

Urettferdig at de skriveføre får uttelling

Hvem har selvtillit nok til å søke likevel, slik jeg selv gjorde? Hva skjer når skadevolder bestrider at de dokumenterte senskadene skyldes voldtektene som søkeren opplevde i barndommen?

I praksis velger de fleste å vente til overgriper er død, før de søker oppreisning fra staten.

Da jeg leverte inn søknaden om rettfersvederlag for over 18 år siden, forelå verken anmeldelse, dom eller henleggelse. Det var helt umulig for meg å tenke at den ene gjenlevende skadevolderen skulle få vite om de alvorlige beskyldningene jeg rettet mot henne.
>Hvis det var en forutsetning for at søknaden skulle bli behandlet, ga jeg beskjed til Justissekretariatet (nå: Sivilrettsforvaltningen), om at søknaden måtte trekkes.

Likevel ble jeg altså tilkjent erstatning i det øvre sjiktet. Jeg tror det skyldes min evne til å skrive en god søknad. Og at jeg hadde ressurser, økonomi og et solid nettverk rundt meg, til å innhente dokumentasjon fra en hel vifte av relevante instanser. Slikt er ikke alle forunt.

På vegne av dem som får avslag eller tilkjennes betydelig lavere beløp, også de med et sterkt lidelsestrykk: Dette er urettferdig!

Unntaksbestemmelser er nødvendige

Å bli tilkjent erstatning når du har sannsynliggjort at overgrepene har funnet sted og dokumentert den påførte skaden, bør etter min mening være en sak mellom staten og den som søker. At overgriper har partsrettigheter, er derfor ett av mine viktigste ankepunkt mot begge de statlige oppreisningsordningene.

Jeg mener det snarest bør gjenetableres unntaksbestemmelser når det gjelder anmeldelse, i lovverket så vel som i de ikke-regelstyrte ordningene. For også når man søker rettferdsvederlag, blir man bedt om å legge ved dom og politidokumenter som dokumentasjon. Det teller mye for utfallet av søknaden dersom de kriminelle handlingene ble anmeldt og etterforsket. Vi vet at slike saker som
oftest ender med henleggelse. Den påståtte skadevolderen er dermed formelt ute av saken.

Hensynet til barnebarna går foran

Gjennom mine over 20 år som psykiatrisk pasient, deriblant tre innleggelser ved Modum Bad på til sammen ni måneder, kjenner jeg mange som er i målgruppen for å søke oppreisningserstatning. Jeg har fått fortellinger fra andre som har søkt, jeg har sett begrunnelser for at søknaden er blitt innvilget, og tatt del i hva den symbolske summen kan innebære av økt selvaktelse. Og: Jeg har stått i stormen, sammen med dem som har fått avslag.

Det var representantforslaget fra KrF som ga støtet til at jeg sa ja til at min anonymiserte historie kom på trykk i Aftenposten. Jeg ville fortelle om hva erstatningen har hatt å si for meg – og hvor jeg mente det butter. Men: Jeg var ennå ikke klar for å stå fram, blant annet fordi moren min fortsatt levde. Dessuten satt jeg fortsatt fast i skammen, og strevde med et vaklende selvbilde. Jeg fryktet å bli redusert til «hun med den forferdelige barndommen».

Grov omsorgssvikt

Jeg hadde også kvaler og skyldfølelse for smerten som jeg påførte mine nære og kjære, ved å fortelle åpent om hva de fæle opplevelsene hos mormor og morfar besto i – og den grove omsorgssvikten mine foreldre var ansvarlig for.

Heldigvis våget jeg å lette på sløret overfor mine barn og svigerbarn, og konkretisere hva de omfattende senskadene fra oppveksten min har ført til. Det var vondt for oss alle, samtidig en lettelse å slippe hemmeligholdet. Jeg ble møtt med omsorg og varme.

Ettersom mine mange henvendelser til sentrale politikere på Stortinget hittil ikke hadde ført fram i løpet av de drøye seks årene som har gått siden min historie kom på trykk i avisen, hadde jeg bestemt meg for å ta bladet fra munnen – bli synlig, under fullt navn, selv om det koster.

Jeg trodde jeg var klar. Men hensynet til familien teller mer enn alt annet. Jeg ønsker å skåne barnebarn i sårbar alder for detaljer. Dette holder meg fortsatt tilbake. Etter nøye overveielser har jeg derfor valgt å opprettholde anonymiteten – i visshet om at jeg dermed ikke kan gå i bresjen for denne saken jeg brenner for. Det gir imidlertid håp å få denne teksten publisert av interesseorganisasjonen LMSO, som kjenner min identitet. Kanskje jeg får tent en ild hos andre, som ikke behøver å ta tilsvarende hensyn?

Bør være del av terapien

Til deg som vurderer å søke offentlig oppreisning med dagens regelverk, skal du vite at det fins flere dilemmaer: Du må være forberedt på økte symptomer og sterke minner som kommer tilbake. Søknadsprosessen er beintøff. Selv kastet jeg opp da jeg måtte beskrive detaljene. Å gjøre opp for den tapte barndommen, bør derfor være en del av et individualterapeutisk forløp.

På grunn av alle omkostningene, oppfordrer jeg deg til å ha en trygg, emosjonell base. Ta gjerne med deg en medvandrer på veien, en du er glad i. Tenk høyt sammen om hva det er å vinne, hva det er å tape ved å søke. Det er viktig å være bevisst på at det kan bli overveldende å gå inn i vonde traumeminner. Er du fortsatt i en psykologisk indre konflikt, bør du kanskje vente?

Ved incest og relasjonstraumer er det ofte sterke familiekulturer å stå opp mot. Det er langt fra tilstrekkelig å plassere ansvaret hos den ene personen som har forgrepet seg. Å ta innover seg de andre omsorgsgivernes svik, er tøft. Noen overlevere har derfor fortsatt automatiserte feiltanker om seg selv, som at «jeg fortjente det». Det krever både mot og mye langvarig arbeid å bryte ut av slike
mønstre.

Færreste klare for å konfrontere overgriper

Det å ha styrke nok til å anmelde et familiemedlem, har vist seg å være den aller største bøygen for de fleste. Ifølge fagmiljøer som jobber med incestutsatte, er de færreste av oss klare for å konfrontere overgriperen, spesielt der hen er i nærmeste familie.

Hvis du likevel finner ut at tiden er moden for å anmelde, vil du på nytt kunne få skylden for å ødelegge for resten av familien – fordi du ripper opp i det andre kanskje helst vil slippe å vite. Prisen å betale kan være at du mister all kontakt med storfamilien din.

Den flerårige saksbehandlingstiden kan dessverre bremse eller stoppe den terapeutiske prosessen du er i. Det kan hindre framdrift i det å bearbeide dine traumatiske erfaringer, for å finne en måte du kan leve best mulig videre i livet.

Du bør også våge å tenke på konsekvensene av et avslag. Det kan bli en repetisjon av det å føle at du ikke blir trodd. Tilhelingen kan bli satt på pause.

Du må videre være klar over at der Voldserstatningsloven åpner opp for 60 G som maksimal erstatningssum, er det per nå 2 G som er det maksimale du kan bli tilkjent i erstatning for den tapte barndommen.

– Mehl og regjeringen ble overkjørt

Jeg øyner håp om en forandring. Sist sommer vedtok stortingsflertallet å be regjeringen evaluere og styrke voldserstatningsordningen, og at evaluering av den nye loven skulle starte på nyåret i 2025.

Budskapet ble klart formidlet og begrunnet: Når det gjelder oppreisning etter dokumenterte overgrep, er det på høy tid at skadevolders rett til innsyn fjernes som krav for at søknadene skal behandles.

Håpet mitt styrkes ved at det i Justiskomiteens behandling av saken, var tverrpolitisk enighet om den nye lovens negative konsekvenser. Selv om tidligere justisminister Emilie Enger Mehl og andre Sp- og AP-representanter sto på sitt fra Stortingets talerstol om at evaluering er for tidlig allerede etter to år, ga de andre partiene full støtte til forslaget fra Venstre, Høyre, FrP og SV.

– Vi var tydelige på, da lovendringen ble innført, at den burde revideres om den fikk utilsiktede konsekvenser. Det viser det seg at den har fått, sa Høyres justispolitiske talsperson og saksordfører Ingunn Foss til NRK i mai i fjor, da justiskomiteen hadde behandlet forslaget.

Foss, som også er medlem av Stortingets utvalg for rettferdsvederlag, viste blant annet til Voldtekstutvalgets rapport som ble overlevert regjeringen i mars i fjor, og som slo fast at lovendringene innskrenker voldsutsattes rettigheter.

Fra Juristforbundet blir snuoperasjonen fra Høyre og flere andre partier omtalt som gledelig. At evalueringen blir iverksatt tidligere enn opprinnelig ment, får bred støtte derfra. Fagforeningens president viser til Voldtektsutvalgets rapport: «Selv om myndighetene anser prosessen for å søke om voldserstatning som enkel, vil den ikke nødvendigvis oppleves slik av utsatte. Å få bistand fra en
advokat kan være avgjørende for at vedkommende velger å søke og klarer å fylle ut søknaden på en god måte.»

Forbundet peker på at innføring av korte frister, partsstatus til utøver og svekkelse av retten til bistandsadvokat, innebærer at voldtektsutsatte er langt dårligere stilt enn tidligere, når det gjelder muligheten til å søke erstatning fra staten.

– Tilfeldigheter avgjør utfallet

I oppfølgingen av den pågående evalueringsprosessen må både regjering og storting være seg sitt ansvar bevisst: Det er på høy tid å ha et fornyet, kritisk blikk på alle de offentlige erstatningsordningene. Ordningene må sikre rettferdighet og likebehandling over hele landet.

Det må også bli fortgang i arbeidet som Stortinget ba regjeringen om allerede i 2018: At KS skulle utarbeide «en beste praksis-anbefaling» for frivillige kommunale og fylkeskommunale erstatningsordningene. Det holder ikke lenger å skylde på forsinkelser pga. pandemien, slik den politiske ledelsen i Justisdepartementet hittil har gjort.

Det er her verdt å nevne at tidligere arbeiderpartipolitiker Anne Sofie Tømmerås så sent som i november 2023, kalte de eksisterende rettferdsvederlagsordninger for «tilfeldighetserstatning». Slik kan det ikke være.

Å bli tilkjent oppreisningserstatning kan utgjøre en avgjørende forskjell for enkeltindivider som har blitt utsatt for stor urett og brutale overgrep – i deres vei mot heling som mennesker.

Det handler om liv og død. Det vet jeg godt selv.