Hvordan er det å være pårørende i 2020? Den 21. september deltok LMSO på den digitale Pårørendekonferansen.

LMSO deltok på konferansen fordi vi er opptatt av at pårørende til de som er utsatt for overgrep, også skal bli sett, hørt og forstått — og få hjelp selv dersom de trenger det.

Lenger ned i saken har vi derfor et anonymt intervju med en pårørende til en overgrepsutsatt.

Konferanse ble ledet av Unn Birkeland, daglig leder i Stiftelsen Pårørendesenteret. Hun er utdannet sykepleier med en mastergrad i ledelse.

Arnt Olav Klippenberg ledet livesendingen sammen med Birkeland. Han er utdannet barnevernspedagog, journalist, forfatter, kåsør og skuespiller.

På konferansen var det mange på programmet, blant annet Ingvard Wilhelmsen, Dr. Kari Dyregrov og Jon Magnus Dahl og hans datter Helene Dahl. På nettsidene til pårørendekonferansen kan du se hele programmet og omtalen av deltakerne.

— Pårørendestrategi kommer før jul

Bent Høie var blant de som uttalte seg om pårørende og helsesituasjonen i Norge under pandemien.

— Helsedirektoratet var tidlig ute med konkrete råd og retningslinjer for opprettholdelse av tilbud til personer med utfordringer knyttet til psykisk helse og rus. Vi har sett at situasjonen fort kan forandre seg, sa Høie.

Høie fortalte at arbeidet med pårørendestrategi har blitt utsatt fra nyåret til før jul på grunn av koronasituasjonen:

— Før jul kommer pårørendstrategien med en innbakt handlingsplan, fortalte Høie.

Det er helse- og omsorgsdepartementet som har ledet arbeidet med pårørendestrategien, i samarbeid med Arbeids-og sosialdepartementet, Barne- og familiedepartementet, Kommunal- og moderniseringsdepartementet og Kulturdepartementet.

— Ansvaret for pårørende er bredt og involverer mange, sa han.

— Ettersom denne strategien ikke er ferdigbehandlet i regjeringen, kan jeg ikke gå inn på konkrete tiltak. Men vi har vært opptatt med å lytte til pårørende. Vi har fått inn nesten 400 innspill fra privatpersoner og organisasjoner. Tusen takk for det engasjementet, sa Høie.

— Dette viser at pårørendepolitikk berører og er viktig for mange. Regjeringens visjon er å skape pasientenes helse- og omsorgstjeneste. Her stiller vi spørsmålet: Hva er viktig for deg? Pårørende er viktige i pasientens helse- og omsorgstjeneste.

— Mange pårørende savner at man spør pårørende om det samme: Hva er viktig for deg? Det kan være belastende å være pårørende med tunge belastninger over tid i en krevende situasjon. Mange har selv behov for avlastning og hjelp.

— Det viktigste, sier de pårørende, er at den som de er pårørende til, blir godt tatt var på og får god god behandling og omsorg.

«Anette» er pårørende til sin overgrepsutsatte datter

Får de som trenger hjelp, hjelpen de trenger? Og blir de pårørende sett og får tilbud?

Vi etterspurte i september kontakt med de som er pårørende til overgrepsutsatte. En av de som svarte er «Anette» (pseudonym).

«Anette» forteller at hun er mor til en jente som ble overgrepsutsatt for et par år siden, da datteren var 16 år.

— Vi ble fort gjort oppmerksom på at saken nok ble henlagt siden det var påstand mot påstand og det skjedde på fest og alkohol inne i bildet. Og gjerningsmannen også var under 18. Jeg har ikke villet vite hvem han er hvis ikke hun vil dele det med meg, forteller «Anette».

— Jeg har heller aldri tenkt over hvor mange tester en må gjennom og hvor lenge etterpå en må teste seg. En annen opplevelse var da hun ringte etter skoleslutt og lurte på om jeg kunne hente henne på politikammeret.

— Da var saken ferdig, og hun hadde hentet posen med klærne hun hadde på seg. Det var en stor hettegenser, sorte jeans og undertøy. Og da kjenner jeg det koker i meg når folk snakker om jenter som kler seg utfordrende… Jeg sa vi kunne finne en søppeldunk å kvitte oss med det, men hun ville se tøyet. Hun har også beholdt genser og jeans, forteller «Anette».

(Artikkelen fortsetter etter illustrasjonsfotoet.)

— Hvordan opplever du å være pårørende for en overgrepsutsatt?
— Det er det verste jeg har opplevd. Å skulle være sterk for barnet mitt, samtidig som en ikke vet hva en skal si eller gjøre.

«Anette» forteller at hun ikke fikk noen konkrete tilbud som pårørende, men på eget initiativ ringte til Dixi Ressurssenter sin støttegruppe for å få tips til hvordan hun skulle snakke med sin datter.

— Hva slags tips fikk du da til hvordan du skulle snakke med henne?
— Jeg ble møtt med medfølelse og forståelse. De sa at jeg ikke måtte «mase», men si til henne at jeg var der når hun var klar for å snakke. Det var viktig å være «vanlig». Og de fortalte om reaksjoner som kunne komme, sier «Anette».

Jenta mi er sterk, sterkere enn det jeg er

— Hvis du har fått egne helseplager som følge av å være pårørende: Har du fått hjelp av helsetjenesten til dette?
— Ikke fysisk. Men har til tider slitt med tankekjør. Jeg har ikke fått noen tilbud, men vet at jeg kan ta kontakt med støttegruppe. Var også med på alle legetimer hun hadde i etterkant (graviditetstester, blodprøver og samtaler). Det var far som var i kontakt med helsevesenet og politi de første dagene, siden hun var hos ham.

— Hva synes du eller har syntes har vært mest utfordrende med å være pårørende?
— Hvor redd min datter har vært.

— Hva er eller har vært ev. fint med å være pårørende?
— Å vite at hun var trygg nok på oss voksne til å si ifra slik at helsevesen og politi kunne involveres med en gang. Vi har også kommet nærmere.

Jeg er så glad for at hun sa ifra og ikke var redd for om vi skulle tro henne

— Hva er det viktigste du lært i pårørende-rollen?
— At jenta mi er sterk, sterkere enn det jeg er, sier hun.

— Nå, over to år senere, synes jeg at ting er tilbake til normalen. Jeg ser ei jente som gjennomførte videregående og er i lære. Hun har tatt sertifikat, har gode venner, deltar på sang og dans. Hun er forsiktig når det kommer til alkohol, men er gjerne med på fester/arrangementer. Jeg er så glad for at hun sa ifra og ikke var redd for om vi skulle tro henne.

— Jeg håper det jeg har delt kan hjelpe andre, sier «Anette».

Er du pårørende som ønsker noen å snakke med eller annen hjelp? Ta kontakt med for eksempel Pårørendesenteret eller Dixi Ressurssenter. Du kan også snakke med fastlegen din og bli henvist videre til riktige støttegrupper. Se også vår oversikt over hjelpetilbud.