Ildsjelprisen for 2020 gikk til vår fantastiske frivillige Ingrid Johanne Vaalund!

Kriteriene for å få LMSOs Ildsjelpris er at den frivillige har utmerket seg ved å vise særlig personlig initaitv og innsats i organisasjonens regi.

Prisen skal ikke gå til styremedlemmer eller ansatte, men er ment å hente frem den frivillige innsatsen «på gulvet» og gi dem særlig heder.

Utdelingen av prisen vurderes tidsbruk, innsats og resultater, med det mål å løfte frem frivillige som gjør et arbeid som inspirerer oss andre.

— Utrettelig innsats i LMSO

Og å gjøre et arbeid som inspirerer oss andre – det har vitterlig Ingrid Johanne Vaalund gjort gjennom årene! Hun har de siste årene vært regionsansvarlig for LMSO Telemark, hun er aktiv som frivillig blant annet i admin-teamet i Ressursbanken til LMSO, og har bidratt med alt fra diverse prosjektinvolvering til korrekturlesing og annet tekstarbeid til utrettelig og veldig nyttig nettverksarbeid for å synliggjøre LMSO og vårt arbeid de siste årene.

LMSO har nytt godt av hennes skrivekunnskaper og formuleringsevne

Hun begynte som regionsansvarlig i LMSO Telemark i 2016, og overtok året etter ansvaret Østlandet (som nå har ny regionsansvarlig).

Her er nominasjonen av henne, skrevet av LMSO-frivillig Sissel N. Fløttum, som har jobbet tett med Ingrid i Ressursbankens frivillige administrasjonsteam den siste tiden:

«Jeg ønsker å nominere Ingrid til denne prisen for hennes utrettelige innsats i LMSO, over flere år og i flere grupper.

LMSO har nytt godt av hennes skrivekunnskaper og formuleringsevne.

Jeg setter stor pris på å ha henne med i administrasjonsteamet i Ressursbanken, der jeg opplever at vi utfyller hverandre godt. Ingrid vet at ord er hennes sterke side, men hun hoverer aldri med det. Hun er tvers igjennom en ærlig, varm og inkluderende kvinne.

Hun fortjener virkelig denne prisen.»

Likeverd mellom erfaring, forskning og fag

— Hvorfor valgte du LMSO som base for din frivillige innsats, Ingrid?
— Jeg var på leting etter en organisasjon mot overgrep som jeg kunne arbeide innen som pensjonist, og jeg valgte LSMO fordi det var en interesseorganisasjon, svarer hun.

— Det jeg ønsket, var å bidra til å formidle kunnskaper og erfaringer. LMSO sitt fokus på likeverd mellom erfaring, forskning og fag tiltalte meg veldig. Og frivillig arbeid i LMSO anbefales heftig om du som leser dette ønsker deg noe interessant å gjøre som pensjonist.

LMSO sitt fokus på likeverd mellom erfaring, forskning og fag tiltalte meg veldig.

— Hva har vært den viktigste utviklingen du har observert i organisasjonen siden du startet?
— Den gradvise overgangen til nettverksorganisasjon; kompetansehevingen og utviklingen av prosjekter som teaterturneen «Man er først og fremst menneske«, der erfaringskunnsskap og fagkompetanse samles om å bygge bro til mennesker som ønsker informasjon, sier Vaalund.

— Jeg vil trekke fram den ukuelige ståpåviljen til daglig leder Elin Skjeltorp, som har loset LMSO støtt gjennom perioder der andre kunne ha mistet motet.

— Gode menneskemøter viktigst

— Er det noen få bestemte av dine bidrag gjennom årene du husker som ekstra sterke, eller som ga resultater du er ekstra fornøyd med?
— De sterkeste personlige opplevelsene var gode menneskemøter med fagpersoner under konferanser og seminarer, sier Vaalund.

— For en som meg, med uheldige erfaringer med psykisk helsevern, er det et sjeldent privilegium å møte fremmede med fagbakgrunn og kunne snakke om arbeid mot seksuelle overgrep med utgangspunkt i gjensidig respekt og felles kunnskaper og verdier … fra en dypt personlig kilde i oss selv, i egne ekte følelser, sier Vaalund.

LMSO er ikke en støtteorganisasjon, og jeg nevner likevel gleden ved å være vitne til store aha-opplevelser når utsatte ser at de ikke lenger trenger å være ensomme fanger i en boble av smerte og skam.

Hun forteller at hun har opplevd det som interessant og lærerikt å være med på å utvikle LMSO sin Ressursbank av foredragsholdere, og å ha hatt en liten rolle i utformingen av Lufteturen og Akt, to kortfilmer om seksuelle overgrep som LMSO har vært søkerorganisasjon for.

— Ellers er jeg glad over å kunne bidra som LMSOs representant i arrangementskomiteen til Amaliedagene, som er en psykisk helsefestival arrangert av mennesker med egenerfaring.

— Hva har du selv fått ut av å bidra i LMSO gjennom alle disse årene?
— Jeg kunne svare med en lang liste, men velger «menneskemøter» som det aller vikigste. Jeg har allerede nevnt menneskemøter med fagpersoner, sier Vaalund.

— I tillegg kommer møtene med andre frivillige i LMSO, mennesker jeg blir mer og mer glad i og får stadig større respekt for; samt møter med mennesker som vil vite mer om hva LMSO jobber med og hvorfor.

— LMSO er ikke en støtteorganisasjon, og jeg nevner likevel gleden ved å være vitne til store aha-opplevelser når utsatte ser at de ikke lenger trenger å være ensomme fanger i en boble av smerte og skam.