Det handler om pasientsikkerhet. Det handler om rettssikkerhet. Og det handler om å gjenopprette troen på at man er trygg hos legen.

– Når en lege kan forgripe seg på rundt 100 pasienter gjennom to tiår uten å bli stanset selv etter gjentatte varsler, må vi finne ut hvordan systemet sviktet, sier psykolog og styreleder i Landsforeningen mot seksuelle overgrep, Bjarne Hansen.

Landsforeningen mot seksuelle overgrep (LMSO) krever at det opprettes en uavhengig havarikommisjon for å granske systemsvikten vi har sett i Frostasaken. Den aktuelle legen som nå står nå tiltalt for alvorlige overgrep mot rundt 100 av sine tidligere pasienter har erkjent flere av de aktuelle forholdene, inkludert en rekke voldtekter.

– Saken er forferdelig i seg selv, og den avslører med full tyngde dype og systematiske mangler i hvordan varsler om overgrep blir håndtert av offentlige instanser, sier Hansen. 

Allerede for 18 år siden kom det første varselet mot legen. Siden den gang har det kommet en rekke varsler, som gang på gang har blitt ignorert, avvist eller behandlet på en måte som har gjort det umulig å stoppe overgrepene.

Systemsvikt på mange nivåer

Saken involverer en rekke instanser som påtalemyndighet, statsforvalter, fylkeslege, sakkyndige og kommuneadministrasjon.

– Håndteringen representerer et dobbelt svik: Først overgrepene, dernest en institusjonell unnlatelse som har forsterket ofrenes smerte og mistillit. Når helsepersonell – personer vi skal stole på for hjelp og beskyttelse – misbruker sin posisjon, blir skadevirkningene for ofrene ofte alvorlige og langvarige. Når varsler om slike overgrep ikke fører til handling, blir traumet forsterket og tilliten til systemet undergravd, forklarer Hansen.

Et krav om uavhengig granskning

– Hvis ikke en sak som dette etterfølges av en grundig, uavhengig granskning av alle involverte instanser, er det å gamble med helsa til ofre, pårørende og fremtidige utsatte og sårbare mennesker. For hvor skal tilliten komme fra dersom vi ikke får gode forklaringsmodeller og forsikringer om at en ny Frostasak ikke skal kunne skje igjen? spør Hansen.

LMSO krever at regjeringen, som øverste forvaltningsmyndighet, setter ned en havarikommisjon for å:

1. Kartlegge hva som gikk galt i håndteringen av varsler om overgrep.
2. Ansvarliggjøre alle involverte instanser.
3. Sikre konkrete tiltak som forhindrer at slike systemsvikt kan skje igjen, noe sted i landet.

Uavhengig kontekstuell gransking

Hansen mener regjeringens beslutning om å legge ned Statens undersøkelseskommisjon for helse- og omsorgstjenesten (UKOM) blir nærmest tragisk i denne sammenhengen.

Vi i LMSO mener at UKOM er den instansen som har vist både størst evne og vilje til å ettergå hva som skjedde i dette enorme sakskomplekset. UKOM kan operere uavhengig av forvaltning og administrasjonen som er under gransking. Den bør heller få videreført og utvidet sitt mandat til å omfatte både helsetjenestene og konteksten de utføres i. Frostasaken viser med all tydelighet at systemsvikt kan være sammensatt og omfatte ulike instanser og tjenester. Vi har alt å vinne på å se dem i sammenheng.

Gjenoppbygging av tillit

– For å gjenopprette tilliten til systemet som skal beskytte ofre og forhindre overgrep, forventer vi at de aktuelle instansene støtter dette kravet om en havarikommisjon. Bare gjennom åpenhet, ansvarlighet og vilje til forbedring kan man vise respekt for ofrene og bidra til å sikre at lignende overgrep aldri skjer igjen. Katastrofen er allerede et faktum. Nå må vi sørge for at den aldri kan gjenta seg, avslutter Hansen. 

Etter overfallsvoldtekten ga Nedrejord seg selv to valgmuligheter: Enten å hoppe ut av vinduet, eller å fortelle noen om overgrepet.

Forfatter, dramatiker og scenekunstner Kathrine Nedrejord (37), har røtter i Kjøllefjord i Finnmark, med samisk opphav.

En ny rapport fra NKVTS om vold i nære relasjoner og seksuelle overgrep i samiske samfunn viser at økt åpenhet har bidratt til positive endringer. Nedrejord mener at Sápmi har tatt store steg de siste fem til ti årene, og at flere har våget å stå frem med sine historier.

– At flere kvinneorganisasjoner og andre i miljøet har stått frem, gir meg håp. I Finnmark er det ikke kultur for åpenhet og man skal i større grad klare seg selv. Det som er ubehagelig, snakker man ikke om, sier hun av egen erfaring. 

Overfallsvoldtekten i Paris

Nedrejord, som har bodd i Paris siden 2011, ble i 2017 utsatt for overfallsvoldtekt i Paris etter en fest rett utenfor sin egen hybelleilighet.

– Hendelsen føltes helt uvirkelig, og jeg gikk tolv timer uten å fortelle noen om overgrepet. 

Nedrejord minnes egen frustrasjon som bygget seg opp til et bristepunkt. 

– Selv om det var utfordrende å sette ord på hendelsen, var det en enorm lettelse å fortelle en god venninne om overgrepet, forteller hun. 

Venninnen hjalp henne med å komme i kontakt med søsteren, som igjen koblet henne til en kamerat hun hadde vært sammen med timene før hendelsen. Etter å ha delt voldtekten med søsteren, bestemte hun seg for å anmelde saken.

To valgmuligheter

– Heldigvis var jeg godt voksen da dette skjedde, og det hjalp med en god porsjon selvinnsikt. At ting gjorde så brått vondt, gjorde at jeg ga meg selv to valg: Enten å hoppe ut av vinduet, eller å fortelle noen om overgrepet. 

– I starten distanserte jeg meg veldig, og jeg forstod at jeg ble nødt til å erkjenne overgrepet for å kunne forstå opplevelsen. Derfor delte jeg historien min gradvis, med ulike mennesker. 

Traumet preget Nedrejord lenge, og i fire uker var hun så redd at hun ikke turte å gå ut av leiligheten. Etter at hun dro hjem til foreldrene sine i Oslo, fikk hun støtte og oppfølging på voldtektsmottaket. 

– Siden jeg aldri hadde vært traumatisert før, var det befriende å få vite hva som skjedde med hodet mitt. Verden føltes innsnevret, og sanseinntrykkene var overveldende. Kroppen var i konstant beredskap, minnes hun.  

Søket etter beskrivende ord

Etter overgrepet slet hun med å formulere hele setninger. Nedrejord lette etter bøker og fortellinger fra andre med lignende erfaringer.

– Jeg lette etter ord som kunne beskrive det jeg hadde opplevd, og å identifisere meg med. Bøker og radioprogrammer med andres historier var en trøst.

For Nedrejord ble skrivingen en avgjørende del av bearbeidelsen. 

– Noe av drivkraften min bak skrivingen var å forsøke å forstå hvorfor jeg ble utsatt for en overfallsvoldtekt. Jeg ønsket også å forstå hvordan et annet menneske kan gjøre noe sånt. Å få en dypere forståelse for tanker og følelser som jeg kjente på, var terapeutisk. Det var tilfredsstillende å sette ord på opplevelsene, minnes hun.  

«Forvandlinga» og «Forbrytar og straff»

Nedrejord skrev to bøker om hendelsen, hvor den første, «Forvandlinga», skildrer traumet på nært hold. I den andre boka «Forbrytar og straff» skildrer hun voldtekta, forbryter og straff.  

– Under skriveprosessen kjente jeg på mye frustrasjon og følte at litteraturverdenen ofte fokuserer mer på forbryteren enn på offeret. I utdraget der jeg forsøkte å gå inn i hodet på voldtektsmannen ble jeg nødt til å distansere meg mye. At idealet om at god kunst ikke skal inneholde en klar moral, gjør at store deler av virkeligheten ekskluderes fra litteraturen, forklarer hun.

Tilfeldigvis ble gjerningsmannen arrestert samme dag som lanseringen av boken Forvandlingen. 

– Det var underlig og fantastisk på samme tid. Å skrive boka hjalp meg både med å beholde min individualitet i rettsprosessen og integritet som forfatter. 

Faktaboks: Kathrine Nedrejord

• Nedrejord (f. 1987) er forfatter, dramatiker og scenekunstner.
• Nedrejord er samisk med røtter i Kjøllefjord i Finnmark, men har bodd i Paris siden 2011.
• Hun debuterte i 2010 med romanen Transitt, og i 2014 utkom hennes andre roman, Trengsel.
• For romanen Forvandlinga (2018) ble hun tildelt Havmannprisen.
• Fra 2018 til 2020 var Kathrine Nedrejord husdramatiker ved Nationaltheatret. Hun har også skrevet en rekke kritikerroste barne- og ungdomsbøker.
• Nedrejord ble nominert til Nordisk råds litteraturpris 2023 for romanen Forbryter og straff (2022) og i 2024 vant hun Brageprisen for romanen Sameproblemet.
• For tiden spilles teaterstykket Forbrytar og straff, en dramatisering av romanen Forbryter og straff. 

Mottakelsen og betydningen av hennes bøker

Nedrejords bøker har berørt mange, og på arrangementer har hun fått flere personlige spørsmål og tilbakemeldinger både fra menn og kvinner. 

– Jeg husker godt moren som kom bort til meg og fortalte hvor mye begge bøkene hadde hjulpet henne til å forstå sin datter bedre. I tillegg har overraskende mange menn kommet bort til meg og fortalt at de setter pris på innsikten i hva en voldtekt gjør med et menneske.

Gjennom bøkene ønsker Nedrejord å utfordre forestillingen om det «perfekte offeret», og  ideen om at voldtektsofre må oppføre seg på en bestemt måte for å bli trodd.

Hun påpeker også at mange har en stereotyp oppfatning av hva et seksuelt overgrep er, og hvem en overgriper kan være. Virkeligheten er ofte langt mer kompleks enn det folk forestiller seg.

Dramatisering av Forbrytar og straff

For tiden spilles teaterstykket Forbrytar og straff, en dramatisering av romanen Forbryter og straff. På scenen på Det Norske Teatret står skuespiller Kirsti Refseth – sårbar og alene. 

– Jeg har tidligere skrevet teaterstykker, men aldri et stykke som har vært like biografisk. Jeg grugleder meg til stykket. Det vil bli det mest personlige teaterstykket jeg har sett av meg selv på scenen.

– I tillegg setter jeg veldig stor pris på at dette er et kvinneprosjekt. Jeg tror skuespilleren vil bære teksten svært godt. Samtidig tror jeg ikke at jeg vil gå uberørt derfra.

Veien videre

For å leve et godt liv etter å ha vært utsatt for overgrep, understreker hun hvor viktig det er å ikke stå alene i de tunge opplevelsene.

– Hvis man ikke tør å fortelle det til noen, tror jeg det blir svært vanskelig å komme seg videre. Derfor er det avgjørende å finne en person man stoler på, som kan lytte og handle på en måte som hjelper deg videre. Det kan utgjøre en stor forskjell, tydeliggjør hun.  

Hun har også erfart at det kan være utfordrende for pårørende å være den sterke som skal stå i det.

– Det må være tøft å se barnet sitt eller en nær venn forandre seg så mye som jeg gjorde i starten.

I tillegg løfter hun fram betydningen av å lære barn og unge om grenser og samtykke fra tidlig alder.

– Dette bør være en obligatorisk del av undervisningen. Barn og unge må lære at de bestemmer over egen kropp så tidlig som mulig, samtidig som de forstår hvordan de skal respektere andres grenser. 

Livet etter traumet

Nedrejord har gradvis funnet tilbake til seg selv. Noen måneder etter hendelsen valgte hun å flytte fra hybelleiligheten hvor overfallet skjedde. Hun skiftet nabolag og fant trygghet i nye omgivelser. Etter hvert møtte hun også på en ny mann som hun i dag er samboer og har en sønn på tre år med. 

– Jeg var veldig trygghetssøkende da jeg møtte ham. På denne tiden stolte jeg ikke på hvem som helst. Det at han oste av trygghet, gjorde ham ikke mindre attraktiv, smiler hun. 

Selv om hendelsen har preget henne, har hun ikke mistet eventyrlysten helt.

– Jeg har vært veldig glad for at mamma ikke har oppdratt meg til å være redd fordi jeg er kvinne, men heller til å være selvstendig og ikke være redd for verden. Opplevelsen min har i dag gjort meg mer trygghetssøkende, uten at det har begrenset meg fullstendig.

En lang rettsprosess

Anmeldelsen førte til en lang rettsprosess i Frankrike, som varte i tre år før dommen falt. Gjennom prosessen ble Nedrejord bevisst på at dette ikke bare handlet om henne som individ, men også om hvordan samfunnet håndterer slike saker.

– Jeg skjønte raskt at det handlet om hvordan samfunnet svarer på uakseptable handlinger. 

Nedrejord ser positivt på fremtiden og er takknemlig for at hun fikk en rettskraftig dom i sin sak. Samtidig erkjenner hun at opplevelsen alltid vil være en del av henne.

– Å få en rettskraftig dom ble et viktig punktum for meg. Å bli trodd og at han aksepterte dommen og ikke anket, gjorde at jeg kom meg videre. Samtidig vil erfaringen være med meg, og kroppen vil huske, selv om jeg av og til vil glemme, sier hun.

Les flere artikler på LMSOs hjemmeside:

www.lmso.no

Når hjelpen blir til skade:  Hvordan kan vi stole på dem som skulle beskytte oss?

Den siste tiden har flere overgrep begått av ansatte i helseinstitusjoner – personer med både lang erfaring og høy tillit blant kolleger – preget nyhetsbildet. I løpet av en femårsperiode har det blitt varslet om minst 33 mulige seksuelle overgrep begått av ansatte mot barn på barnevernsinstitusjoner.

Dessverre er det ikke bare Frosta-legen Arne Bye som har dominert nyhetsbildet den siste tiden. Flere saker har kommet frem i lyset, takket være dyktige journalister og modige personer som tør å dele sine sterke historier. Nylig skrev VG om Madelen, en 14 år gammel jente som allerede hadde opplevd flere seksuelle overgrep. Hun slet med rusavhengighet og hadde gjentatte ganger forsøkt å ta sitt eget liv. For foreldrene ble Fossumkollektivet siste håp – et sted som kanskje kunne hjelpe henne med å finne tilbake til livsgleden og bearbeide de traumene hun hadde opplevd i ung alder. Det er umulig å ikke la seg berøre av en så tragisk historie.

Tiltak som haster

Nylig kunngjorde barneminister Kjersti Toppe (Sp) at Bufdir skal vurdere risiko for seksuelle overgrep ved alle institusjoner i Norge, både statlige og private. Samtidig varsles en nasjonal kartlegging av overgrep begått av ansatte. Dette er en del av flere tiltak som skal sikre et tryggere system, og det legges vekt på å gjennomføre en felles vurdering av risiko basert på ungdommenes og institusjonenes egne opplevelser.

Vi mener at tiltakene som nå foreslås, må iverksettes raskt, følges opp og evalueres nøye. Det er viktig at ungdommenes stemmer blir hørt for å sikre at tiltakene treffer der de trengs mest. Samtidig er det både trist og urovekkende at det kreves flere tragiske hendelser før sikkerheten ved institusjoner skjerpes. En tydelig nulltoleranse for overgrep begått av ansatte er avgjørende for å gjenopprette tilliten og beskytte dem som trenger det mest.

At Madelen ble sviktet på det groveste av Fossumkollektivet, der en vikar utsatte henne for gjentatte seksuelle overgrep, er dypt urovekkende. Foreldrene handlet i god tro og stolte på at datteren var i trygge hender. Dette er noe vi i LMSO støtter dem i. Det må være en selvfølge at barna våre er trygge når de får hjelp på rus- eller omsorgsinstitusjoner.

Sårbare barn og unge

Ny forskning fra Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) viser at tidligere erfaringer med vold eller overgrep kan gjøre en mer sårbar for nye overgrep eller vold. Derfor må instanser som har ansvar for å ivareta mennesker – spesielt barn med traumeerfaringer – ha dokumentert kompetanse om utsatthet og sårbarhetsfaktorer. Denne kompetansen må også inngå i ansettelsesprosesser og interne kontrolltiltak.

Behandlingsinstitusjoner har et ansvar for mer enn å beskytte barn mot ytre farer. De må også aktivt forhindre at barna blir påført nye traumer av dem som er satt til å hjelpe og støtte dem. LMSO erfarer at svik fra dem som skulle beskytte deg, kan være særlig belastende og føre til alvorlige relasjonsskader. Vi mener at barn aldri skal utsettes for overgrep. På rus- og omsorgsinstitusjoner, hvor premisset er å beskytte mot omsorgssvikt, vold og overgrep, må dette prinsippet stå særlig sterkt.

Bedre sikkerhetstiltak

Fossumkollektivet og andre lignende institusjoner må være særlig oppmerksomme på hvem ungdommene deres har kontakt med. Vi mener det er nødvendig med strengere sikkerhetstiltak for å avgjøre hvem som får tillatelse til å jobbe med sårbare mennesker og barn. Utsatte barn må få et spesielt vern for å hindre at de blir utsatt for nye overgrep.

Etter flere tragiske hendelser sitter vi igjen med spørsmål om dagens ordning med politiattest er tilstrekkelig. Er ansettelsesprosessene på institusjoner som Fossumkollektivet håndtert og sikret på en god nok måte? Har ledelsen gjennomført en grundig vurdering, eller har fokuset på politiattesten overskygget andre viktige aspekter ved ansettelsesprosessen?

Blir politiattesten en hvilepute?

Gjennom flere år har Stine Sofies Stiftelse gjentatte ganger advart om at politiattest alene ikke nødvendigvis er tilstrekkelig ved ansettelser i omsorgsroller. De har påpekt at attesten kan bli en hvilepute. Dette er et spørsmål vi i LMSO stiller oss bak. Vi krever at det innføres konkrete tiltak for å sikre at barn under offentlig omsorg ikke sviktes av dem som har ansvaret for å beskytte dem.

Vi kan ikke tillate oss at flere lider samme skjebne som Madelen.