Når hjelpen blir til skade:  Hvordan kan vi stole på dem som skulle beskytte oss?

Den siste tiden har flere overgrep begått av ansatte i helseinstitusjoner – personer med både lang erfaring og høy tillit blant kolleger – preget nyhetsbildet. I løpet av en femårsperiode har det blitt varslet om minst 33 mulige seksuelle overgrep begått av ansatte mot barn på barnevernsinstitusjoner.

Dessverre er det ikke bare Frosta-legen Arne Bye som har dominert nyhetsbildet den siste tiden. Flere saker har kommet frem i lyset, takket være dyktige journalister og modige personer som tør å dele sine sterke historier. Nylig skrev VG om Madelen, en 14 år gammel jente som allerede hadde opplevd flere seksuelle overgrep. Hun slet med rusavhengighet og hadde gjentatte ganger forsøkt å ta sitt eget liv. For foreldrene ble Fossumkollektivet siste håp – et sted som kanskje kunne hjelpe henne med å finne tilbake til livsgleden og bearbeide de traumene hun hadde opplevd i ung alder. Det er umulig å ikke la seg berøre av en så tragisk historie.

Tiltak som haster

Nylig kunngjorde barneminister Kjersti Toppe (Sp) at Bufdir skal vurdere risiko for seksuelle overgrep ved alle institusjoner i Norge, både statlige og private. Samtidig varsles en nasjonal kartlegging av overgrep begått av ansatte. Dette er en del av flere tiltak som skal sikre et tryggere system, og det legges vekt på å gjennomføre en felles vurdering av risiko basert på ungdommenes og institusjonenes egne opplevelser.

Vi mener at tiltakene som nå foreslås, må iverksettes raskt, følges opp og evalueres nøye. Det er viktig at ungdommenes stemmer blir hørt for å sikre at tiltakene treffer der de trengs mest. Samtidig er det både trist og urovekkende at det kreves flere tragiske hendelser før sikkerheten ved institusjoner skjerpes. En tydelig nulltoleranse for overgrep begått av ansatte er avgjørende for å gjenopprette tilliten og beskytte dem som trenger det mest.

At Madelen ble sviktet på det groveste av Fossumkollektivet, der en vikar utsatte henne for gjentatte seksuelle overgrep, er dypt urovekkende. Foreldrene handlet i god tro og stolte på at datteren var i trygge hender. Dette er noe vi i LMSO støtter dem i. Det må være en selvfølge at barna våre er trygge når de får hjelp på rus- eller omsorgsinstitusjoner.

Sårbare barn og unge

Ny forskning fra Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) viser at tidligere erfaringer med vold eller overgrep kan gjøre en mer sårbar for nye overgrep eller vold. Derfor må instanser som har ansvar for å ivareta mennesker – spesielt barn med traumeerfaringer – ha dokumentert kompetanse om utsatthet og sårbarhetsfaktorer. Denne kompetansen må også inngå i ansettelsesprosesser og interne kontrolltiltak.

Behandlingsinstitusjoner har et ansvar for mer enn å beskytte barn mot ytre farer. De må også aktivt forhindre at barna blir påført nye traumer av dem som er satt til å hjelpe og støtte dem. LMSO erfarer at svik fra dem som skulle beskytte deg, kan være særlig belastende og føre til alvorlige relasjonsskader. Vi mener at barn aldri skal utsettes for overgrep. På rus- og omsorgsinstitusjoner, hvor premisset er å beskytte mot omsorgssvikt, vold og overgrep, må dette prinsippet stå særlig sterkt.

Bedre sikkerhetstiltak

Fossumkollektivet og andre lignende institusjoner må være særlig oppmerksomme på hvem ungdommene deres har kontakt med. Vi mener det er nødvendig med strengere sikkerhetstiltak for å avgjøre hvem som får tillatelse til å jobbe med sårbare mennesker og barn. Utsatte barn må få et spesielt vern for å hindre at de blir utsatt for nye overgrep.

Etter flere tragiske hendelser sitter vi igjen med spørsmål om dagens ordning med politiattest er tilstrekkelig. Er ansettelsesprosessene på institusjoner som Fossumkollektivet håndtert og sikret på en god nok måte? Har ledelsen gjennomført en grundig vurdering, eller har fokuset på politiattesten overskygget andre viktige aspekter ved ansettelsesprosessen?

Blir politiattesten en hvilepute?

Gjennom flere år har Stine Sofies Stiftelse gjentatte ganger advart om at politiattest alene ikke nødvendigvis er tilstrekkelig ved ansettelser i omsorgsroller. De har påpekt at attesten kan bli en hvilepute. Dette er et spørsmål vi i LMSO stiller oss bak. Vi krever at det innføres konkrete tiltak for å sikre at barn under offentlig omsorg ikke sviktes av dem som har ansvaret for å beskytte dem.

Vi kan ikke tillate oss at flere lider samme skjebne som Madelen.

FN anslår at en tredjedel av alle kvinner i verden har opplevd vold, fysisk eller psykisk.
– Vold og overgrep er et stort samfunns- og folkehelseproblem som vi alle må ta ansvar for å forebygge og avdekke, sier Trine Fagervik, statssekretær i Barne- og familiedepartementet. 

Av Marte Nordahl

I dag, 25. november, markeres FNs Internasjonale dag for avskaffelse av vold mot kvinner. FN hedrer i dag de over 51 000 kvinnene rundt om i verden som ble drept av sine partnere eller familiemedlemmer i 2023.

• Hver dag blir 137 kvinner drept av et familiemedlem.
• 35 prosent av alle kvinner i verden vil bli utsatt for vold i løpet av livet.
• I noen områder gjelder det imidlertid så mange som 7 av 10 kvinner.
• Over 600 millioner kvinner bor i land hvor vold i hjemmet ikke er forbudt.

En viktig dag

Generalsekretær i LMSO, Line Kolstad Rødseth, løfter frem at FNs Internasjonale dag for avskaffelse av vold mot kvinner er en viktig dag å markere for å rette fokus mot den kjønnsbaserte volden som kvinner utsettes for.

– Kjønnet vold er fortsatt et stort problem, og vi er nødt til å jobbe kontinuerlig for å avskaffe den. Kvinner er overrepresentert i partnervoldstatistikken, og vi vet at seksuell vold ofte henger sammen med den fysiske volden som en blir utsatt for i slike relasjoner, forklarer hun.

Hun trekker fram at Landsforeningen mot seksuelle overgrep jobber for å synliggjøre sammenhengen mellom vold i nære relasjoner og seksuell vold.

– Vi ønsker at utsatte får den hjelpen og støtten de trenger, og at samfunnet bedre forstår hvordan ulike former for vold henger sammen. Ved å øke kunnskapen og bryte ned tabuene rundt vold i nære relasjoner, kan vi bidra til en fremtid uten kjønnsbasert vold.

Et stort samfunns- og folkehelseproblem

Trine Fagervik, statssekretær i Barne- og familiedepartementet, framhever at 25. november er viktig å markere, fordi det fortsatt i 2024 er så vanskelig å snakke om at mange utsettes for vold og overgrep.

– Vold og overgrep er fryktelig for de som opplever det og for dem som er rundt. Vold og overgrep er et stort samfunns- og folkehelseproblem, og har høye kostnader både for dem som er utsatt og for samfunnet. Å markere denne dagen bidrar til å øke bevisstheten om vold mot kvinner og å støtte utsatte.

– Vi må snakke om vold

– Personlig tror jeg det viktigste tiltaket er å snakke om vold. Kanskje er det både det billigste og vanskeligste tiltaket, fordi det fortsatt er så tabu. Vi må alle ta ansvar for å forebygge og avdekke vold og overgrep. Dette er ikke noe som bare angår de andre, men som angår hele samfunnet. Å markere denne dagen er derfor et viktig bidrag, presiserer Fagervik.

Regjeringen la i desember 2023 fram en ny opptrappingsplan mot vold og overgrep mot barn og vold i nære relasjoner. Målet er en helhetlig og samordnet nasjonal politikk for å forhindre vold og overgrep, avdekke handlinger tidlig og stanse volden.

– Planen inneholder rundt 120 tiltak som til sammen skal bidra til mer forebygging av vold og overgrep, bedre tjenester til dem som er utsatt for vold og overgrep, og at flere saker havner i rettsvesenet. Å sørge for at disse tiltakene iverksettes og fungerer vil redusere vold og overgrep, – og her har som sagt vi alle et ansvar.

Må belyses hver dag

Iselin Løvslett Danbolt, seniorrådgiver i FN-sambandet, framhever at avskaffelse av vold mot kvinner er et tema vi må snakke om og belyse hver dag, og ikke bare på selve dagen.

– Vold mot kvinner fortsetter å være verdens mest utbredte menneskerettighetsbrudd, og forekommer i hvert eneste land. FN anslår at en tredjedel av alle kvinner i verden har opplevd vold, fysisk eller psykisk. Og det vi ser er at det blir for lett å si at dette bare skjer i andre land og i andre kulturer. Vold mot kvinner er også altfor utbredt i Norge. Så vi må også «feie for egen dør».

Hun viser til Krisesentersekretariatets statistikk, der 25 prosent av alle kvinner her i landet vært utsatt for én eller annen form for vold eller trusler om vold. Dette er 25 prosent for mange.

– Og pilene peker i feil retning: I 2023 sa flere kvinner enn før å ha blitt voldtatt, utsatt for alvorlig partnervold eller utsatt for alvorlig fysisk vold her i landet. Dette er både trist og graverende.

Et «kvinneproblem»

Hun trekker fram at vold mot kvinner ikke bare er en «kvinnesak» eller et «kvinneproblem». Dette angår oss alle. Og dette gjelder også vold mot menn utøvd av kvinner.

– Vold i nære relasjoner fører til frafall fra skole og arbeidsliv, og utenforskap. Det er ikke et sånn samfunn vi vil ha. Og det gagner ingen. Her må alle spille på «samme lag» og bidra, på hver sin måte, til å stoppe vold mot kvinner – én gang for alle. Man må ta grep på tvers av aktører – myndigheter, organisasjoner, lokalsamfunn og enkeltpersoner – også for å sikre at man tar for seg de underliggende årsakene til vold, og ikke bare symptomene.

– På et individnivå er det er viktig at gutter og menn bryter den giftige voldssirkelen, og skaper et trygt miljø for sin familie og egne barn. Det er nødvendig at de tar ansvar for å stoppe skadelige ideer om «toksisk maskulinitet» og skaper et trygt lytterom for kvinner. Også at de forstår og handler basert på samtykke, står opp mot voldtektskulturen og støtter kvinneorganisasjoner og -tjenester. Dette er grepene som har hatt mest effekt.

Strengere straffer

Hun fastslår at for at lovene ha verdi, må de iverksettes. Straffer må bli strengere, og lovgivningen må oppdateres for å sikre at vold mot kvinner straffes strengt og konsekvent.

– For at ingen skal slippe unna, må man forbedre responsen til rettssystemet, og sette på plass eller forbedre lover som sikrer kvinner bedre beskyttelse, som besøksforbud og voldsalarm. Krisesentre og hjelpetjenester må være tilgjengelige og trygge, og mental helse og traumehjelp må være en del av pakken.

– Det er også viktig å huske at skolen og arbeidsplassen er viktige områder for utdanning og bevisstgjøring om vold. Her kan man snakke om hvordan mediene bidrar til å fremme respekt og likestilling, og sikre at gutter og menn også blir aktive medspillere i initiativer som fokuserer på å endre skadelige normer knyttet til maskulinitet og vold.

Helt uakseptabelt

Leder av MDG, Arild Hermstad, framhever at det er fullstendig uakseptabelt at så mange norske kvinner utsettes for vold fra sine nærmeste. Dette må vi som samfunn ta et oppgjør med.

– Det siste året har vi opplevd flere partnerdrap som kunne vært unngått om flere tiltak hadde vært satt inn tidligere, understreker han.

– Politiet må prioritere slike saker langt høyere her i Norge, noe vi i MDG vil fortsette å foreslå og bevilge penger til på Stortinget. I tillegg må vi få på plass en samtykkelov, som styrker kvinners rettsvern.

Han trekker fram at dagen også er viktig å markere for å vise solidaritet med kvinner i andre land som undertrykkes og utsettes for vold.

Sikre flere hjelpetiltak

– For å sikre flere hjelpetiltak for å få kvinner ut av vold og overgrep raskere, må krisesentrene styrkes og være tilgjengelig i hele landet. Kompetansen må også økes i helsesektoren, i skolen og i samfunnet for øvrig, slik at flere kan fange opp vold i nære relasjoner. Så må vi unngå at offentlig ansatte tolker taushetsplikten så strengt, at de lar være å melde fra når de kommer i befatning med overgrepssaker. Her trengs det også mer kompetanse på hvilke forpliktelser man har til å melde fra i slike saker.

– Det er også svært viktig at Norge styrker sin internasjonale innsats for kvinners rettigheter og vilkår i utlandet, blant annet gjennom økt bistand.

Les artikkelen om LMSOs tjueårsmarkering.

Stolte over tjueårsmarkeringen