LMSO

Fra kunnskap til handling -Sammen mot seksuelle overgrep

  • Om LMSO
    • Om oss
      • Organisasjon
      • Ansatte
      • Styret
      • Historikk
    • Vårt arbeid
      • Interessepolitisk arbeid
      • Erfaringer og samarbeid
      • Samlinger og fagseminar
    • Ressursbank
    • Regioner
      • Midt-Norge
    • Hva er seksuelle overgrep?
    • Trenger du hjelp?
  • Støtt LMSO
  • Nyheter
  • Kontakt
  • English
Hold ned cmd tasten og trykk + / -Hold ned ctrl tasten og trykk + / -
AAA

3. april 2025

«Anne» ble seksuelt misbrukt: Det hjelper mye å bli trodd.

VIKTIGST Å BLI TRODD: «Anne» ble gjentatte ganger seksuelt misbrukt av morfaren sin, da hun var 5-6 år gammel. Det viktigste er å bli trodd – å plassere skyld og skam der den hører hjemme. FOTO: Privat

Jeg ville neppe anbefalt andre å søke erstatning fra staten. Ikke før våre folkevalgte gjør vesentlig endringer i de gjeldende oppreisningsordningene. 

Tekst: «Anne» på 67 år. Anonymt medlem i LMSO.

For drøyt 15 år siden ble jeg tilkjent oppreisningserstatning fra staten. Det gikk tre år fra jeg sendte inn søknaden, med all etterspurt dokumentasjon, til brevet lå i postkassen med den symboltunge anerkjennelsen av at de alvorlige, straffbare krenkelsene jeg var blitt utsatt for som barn, ikke skulle ha skjedd.

Erstatningen var viktig for å komme videre i livet mitt, av flere grunner. Jeg ønsker derfor velkommen vedtaket som Stortinget fattet i 2020, om at rettferdsvederlag (tidligere billighetserstatning) skal bli bedre kjent og informert om. For kunnskap om de offentlige erstatningsordningene er lav – både i kommune- og spesialisthelsetjenesten, inkludert hos helsepersonell som jobber innen rus- og psykiatrifeltet. Dermed får de ikke bistått søkere i den langvarige og tøffe søknadsprosessen. Og som, med dagens politisk styrte saksbehandlingspraksis, ender med avslag for mellom 80 og 90% av dem som søker. Mer om det senere (se også egen «faktaboks»).

UTSATT FOR OVERGREP: «Anne»  (5) elsket vinterens skiturer. I sommerferiene ble hun utsatt for grove overgrep av morfaren – med mormoren ved siden av. 43 år senere kom Stortingets erstatning for en «tapt barndom». FOTO: Privat

Plaster på såret

Å søke staten om erstatning er en ordning norske samfunnsborgere har hatt helt siden 1814. Den gang het det ofte «bønneskriv», som ble rettet til våre folkevalgte på Stortinget. En slik erstatning skulle bidra til at de skadelidte, som en «siste utvei», kunne rette ryggen og gjenopprette verdigheten.

Over 200 år senere blir mange av de samme formuleringene brukt: Staten ønsker «… å reparere en tapt barndom», ved å gi en «skjønnsbasert» oppreisning for «tort og svie», og utfra «en rimelighetsvurdering» gi et «plaster på såret», «et håndslag». Det er altså ikke snakk om dekning av de reelle økonomisk tap, fordi man – som meg – ble delvis ufør av de påførte skadene.

Helt siden jeg fikk denne offentlige erkjennelsen av at jeg var blitt utsatt for dyp urett i oppveksten, har jeg ønsket å formidle til andre hvilken terapeutisk betydning erstatningen kan få når det gjelder å plassere skyld og skam der den hører hjemme. Ved å dele min smertefulle historie, har jeg tenkt at jeg – fordi jeg har ressurser til det – kan være et talerør for dem som verken orker, kan eller tør.

Fakta – Stortingets rettferdsvederlag (tidligere kalt «billighetserstatning»)

  • Det er et krav i den alminnelige ordningen at «det offentlige må kunne klandres», eller at søkeren har vært utsatt for fysiske og seksuelle overgrep før 1975. De fleste søknader gjelder svikt i barnevernstjenesten og mangler ved skolegang.
  • I årene 2021-2023 behandlet Stortingets utvalg for rettferdsvederlag 873 saker. 33 saker gjaldt seksuelle overgrep. 7 av disse søknadene ble innvilget, 26 fikk avslag (79%). I de øvrige sakene ble 57% tilkjent erstatning.
  • I 2024 behandlet utvalget 357 saker. 13 av disse handlet om overgrep fra årene før 1975, hvorav 11 søkere fikk avslag (85%).
  • Hovedårsaken til avslag er utilstrekkelig sannsynliggjøring om at overgrep har funnet sted, på grunn av mangelfull dokumentasjon. Helse-/sakkyndigerklæringer, helst så tidsnære som mulig, kan styrke søknaden. Det samme gjelder politidokumenter, selv om anmeldelse ikke er et krav.
  • Saksbehandlingstiden i 2024 var 25,6 måneder, en økning fra 2023 hvor den var 22,8 måneder.

    Kilde:
    Statens sivilrettsforvaltning, årsrapporter fra Stortingets utvalg for rettferdsvederlag på Stortinget.no

Skjønnsbasert saksbehandling både før og etter 1975

Men: Jo mer jeg har fordypet meg i dette sakskomplekset, desto mer har jeg skjønt at det må endringer til. Det trengs en evaluering av gjeldende lovverk, slik Stortinget ba regjeringen om i et vedtak i juni i fjor. De mange kvalifiserte høringsinstanser må lyttes til. Dessuten må de folkevalgte feie for egen dør. For også Stortingets egen erstatningsordning, rettferdsvederlag, trenger en kritisk gjennomgang – slik flere partier har tatt til orde for de siste årene, deriblant KrF allerede i 2018.

Før jeg bringer til torgs hvor det aller mest er behov for endringer, trengs en oppklaring. Det går et skille i 1975 for hvilken erstatningsordning man kan søke: Rettferdsvederlag heter erstatningsordningen for de av oss som har skader etter overgrep som skjedde tidligere enn 1. januar dette året. Voldserstatning er for dem som søker oppreisning for overgrep etter denne datoen.

Førstnevnte er ikke bundet av noen formelt regelverk, men politikerne som sitter i Stortingets utvalg for rettferdsvederlag baserer sine rimelighetsvurderinger på tidligere saker, sedvane og satsene i rettssystemet. Det fins ingen ankemulighet for de skjønnsbaserte vedtak som utvalget fatter.

Voldserstatningsordningen er derimot underlagt egen lov og forskrift. Hvis man har blitt utsatt for overgrep i oppveksten (etter 1975), er det oppreisningserstatning man kan søke om. Satsene er normerte. Eksempelvis var 150 000 kroner lenge maksimalbeløpet for søkere utsatt for «voldtekt til samleie». En høyesterettsdom i 2022 hevet imidlertid «standardbeløpet for oppreisningserstatning» til 2 G (i 2025 ca. 248.000 kroner).

Man kan også søke erstatning for varige mén, dersom man med hjelp av en sakkyndigerklæring kan dokumentere at påført skade har ført til medisinsk invaliditet på 15 % eller mer. Og man har klagerett på vedtak som Kontoret for voldsoffererstatning har fattet.

Anmeldelseskravet er gjort absolutt

Voldserstatningsloven trådte i kraft i januar 2023, og erstatter Lov om voldsoffererstatning fra 2001. Til forskjell fra tidligere, ble krav om politianmeldelse gjort absolutt i den nye loven. Det er ikke lenger unntak for denne bestemmelsen. Å frykte represalier er heller ikke tilstrekkelig grunn for å la være å oppgi skadevolders navn, eller å anmelde vedkommende.

Da regjeringens lovforslag var ute på høring, kom det inn sterke protester – fra advokater, krise- og incestsentre, interesseorganisasjoner og fagforeninger. Flere høringsinstanser mente at lovforslaget ville føre til alvorlig svekkelse av voldsutsattes rettssikkerhet.

Budskapet var entydig fra relevante forskningsmiljøer, så som fra anerkjente Nasjonalt kunnskapssenter for vold og traumatisk stress (NKVTS): «Forskning viser at de færreste anmelder barnemishandling, vold i nære relasjoner, voldtekt og seksuelle overgrep. (…) Det kan være vanskelig å anmelde slik vold, særlig dersom en har en nær relasjon til den som har utøvd volden. Fordi så få anmelder volden, er muligheten for voldsoffererstatning allerede i dag begrenset til et lite mindretall av voldsutsatte.»

På tross av motforestillingene fra høringsinstansene, ble den nye loven vedtatt.
– Vi tror ikke politikerne har forstått hva de har vedtatt. Nå faller hele ordningen sammen, uttalte flere bistandsadvokater til NRK i november 2023. De fikk rett i at den nye loven førte til en kraftig nedgang i søknader om voldserstatning, allerede samme år som den ble iverksatt (fra 6 170 nye søknader i 2022, redusert til 1 856 søknader i 2023).

– Tilkjent beløp er «smårusk»

Ettersom Stortingets rettferdsvederlag begrenser seg til de av oss som opplevde seksuelle overgrep for over 50 år siden, blir vi – på grunn av alder – også stadig færre som er berettiget en slik statlig oppreisning. Imidlertid har antall søknader i den såkalte «alminnelige rettferdsvederlagsordning» – som overgrep inngår i – økt de siste årene. 510 nye søknader i 2024 er på nivå med 2005, hvor det kom inn omtrent det samme antallet.

510 nye søknader i 2024 er på nivå med 2005, hvor det kom inn omtrent det samme antallet. De fleste som i dag blir tilkjent rettferdsvederlag, får mellom 70 000 og 180 000 kroner. Maksbeløpet der er 250 000 kroner og tilkjennes unntaksvis, helst dersom det offentlige er å laste i betydelig grad. For familievold tilkjennes mellom 60 000 og 150 000 kroner. «Urettferdig smårusk», sier noen. «Å selge seg for lusen betaling, med altfor store omkostninger», sier andre. Og de avstår fra å søke av den grunn. Selv fikk jeg 150.000 kroner – det maksimale beløpet som både sedvanen og domstolene inntil da hadde lagt seg på i «oppreisningsnivå». I mitt tilfelle heter det: «Ved fastsettelse av beløpets størrelse er det særlig lagt vekt på at søker ble utsatt for alvorlige overgrep fra nærtstående som hun hadde et naturlig tilknytningsforhold til, søkers unge alder da overgrepene fant sted, hyppigheten av overgrepene, og de senskader søker har fått som følge av overgrepene.»

Grov omsorgssvikt ble også fastslått

Det å bli trodd, har hatt uvurderlig betydning for meg og mine søsken. Om ikke de tre søstrene mine opplevde grusomme svik og overgrep av våre besteforeldre på morssiden, står det i vedtaket at det var liten tvil om at vi var blitt utsatt for omfattende omsorgssvikt og vanskjøtsel i hjemmet. Men fordi vi flyttet så ofte, selv gikk jeg på ti skoler i løpet av 12 skoleår, kunne verken barnevern eller helsevesen lastes for manglende inngripen i familien.

Det var ingen som meldte sin bekymring om de dysfunksjonelle forholdene familien min levde under. Av den grunn fikk jeg avslag på den delen av søknaden som gjaldt hvorvidt det offentlige kunne klandres – naturlig nok. Denne teksten handler da heller ikke om mangler ved fagetatenes vurderinger.

Det som ble vesentlig for meg, var at myndighetene fastslo en klar sannsynlighetsovervekt av de kriminelle handlingene jeg var blitt utsatt for. Det tilsvarende gjaldt for de omfattende og kroniske senskadene jeg strever med: de skyldes barndommens traumer.

Dokumenterte klar sannsynlighetsovervekt

For å underbygge at overgrepene hadde funnet sted, ble den detaljerte forklaringen min støttet av bred dokumentasjon: medisinske journaler fra jeg var barn til i godt voksen alder, epikriser, erklæringer fra spesialister og vitneuttalelser fra venner og familie som hadde kjent meg lenge. Som et nært familiemedlem skrev i sin vitneuttalelse: «Da hun var 6 år, hadde noe skjedd. Den glade og livlige jenta var forandret til en engstelig og lite glad person, og som vek unna kontakt.»

Sannsynlighetsovervekten er en forutsetning for å bli tilkjent erstatning fra staten. Beviskravet er strengere enn for alminnelig erstatningsrett, men ikke så strengt som for domfellelse i en straffesak. I vedtaksbrevet mitt sto det: «Ved vurdering av bevisets styrke skjerpes kravet når søknaden innebærer godtakelse av alvorlige beskyldninger mot påstått overgriper.»

Selv om overgriperne var døde og ikke var blitt straffeforfulgt i min sak, ble skyldspørsmålet avklart. Beviskravet var oppfylt.

Overgriper har utvidet innsynsrett

Voldserstatningsloven ble altså vedtatt, på tross av motbøren fra både høyre- og venstresiden. Selv om ikke staten søker regress for erstatningssummen, fikk skadevolder også full partsstatus fra 2023. Det var en svær glipp. Som ledelsen i Venstre påpekte i sitt representantforslag fra mars i fjor, betyr det «… at den påståtte skadevolderen som hovedregel skal få innsyn i det voldsutsatte sender inn.

Det kan for eksempel være helsejournaler, sakkyndigrapporter, psykologsamtaler og annet som dokumenterer hvorfor den voldutsatte bør ha rett til erstatning.» Partsrettighetene har vist seg å skape formidabel usikkerhet.

I det nevnte NRK-oppslaget for et drøyt år siden, bekreftet de intervjuede bistandsadvokatene at mange voldsutsatte har trukket søknaden, når de får vite at voldsutøveren får fullt innsyn.

– Det er tankevekkende at gjerningspersonen gis bredere rettigheter i en sak om voldserstatning, enn i en straffesak. Der får man ikke direkte innsyn i dokumenter, men får kun gjøre seg kjent med dokumentene via sin forsvarer, sa de erfarne advokatene til NRK. De mente voldserstatningsordningen nå er blitt uverdig: – Dette er en sårbar gruppe. Før var de beskyttet, og saken var kun mellom dem og staten. Erstatningen ble en kompensasjon for krenkelsen de hadde opplevd, fremholdt bistandsadvokatene, og la til at de volds- og voldtekstutsatte nå også har mistet retten til en advokat som kan bistå dem i å skrive søknaden.

Faka – Voldsoffererstatning – fra 1.1. 2023 voldserstatning:

  •  Det er Kontoret for voldsoffererstatning (KFV) som behandler søknadene. I saker avgjort med dom (etter 1.1.2023) fyller man ut et kravskjema for å få utbetalt pådømt erstatning.
  • I all hovedsak er det KFV omtaler som søknader, saker som politiet har henlagt. Det kan også foreligge domfellelse, i 2023 gjaldt det 77 av 906 behandlede søknader.
  • I 2023 ble ca. 80% søknader avslått, tilsvarende tall var tidligere ca. 50%.  I saker politiet hadde henlagt etter bevisets stilling, ble 334 av 400 søknader avslått (84,5%). 113 søknader gjaldt «familievold»; mishandling i nære relasjoner. 102 av disse fikk avslag, dvs. over 90%.
  • Ved utgangen av 2024 hadde KFV et etterslep på 6 391 ubehandlede søknader og krav. Restansen etter ny lov var 290 kravsaker og 1 387 søknader. Restansen på søknader som skal behandles etter gammel lov, var 4 714.
  • Saksbehandlingstiden er 9 måneder i henlagte straffesaker når de skal behandles etter ny lov. Søknader som skal behandles etter gammel lov, er de som var klare til vedtak innen 1.11.2021.
    Kilde: Kontoret for Voldsoffererstatning, årsrapporter 2019-2023 fra samme sted

Kontradiksjon en menneskerettighet?

For en fremtidig søker er det, med begge de gjeldende statlige oppreisningsordninger, to problemområder å ta stilling til: Det ene gjelder myndighetenes forventning og/eller lovkrav om anmeldelse, det andre at overgriperen blir involvert gjennom rettigheter vedkommende har som part i saken.

Selv om formell partsstatus (voldserstatning) og kontradiksjonsprinsippet (rettferdsvederlag) i teorien skiller seg fra hverandre, vil det neppe oppleves slik av den som har vært utsatt for vold i barndomshjemmet.

For også når man søker rettferdsvederlag, må man – som følge av kontradiksjonsprinsippet – gi tillatelse til at overgriper skal «… gis anledning til å uttale seg om de alvorlige beskyldningene som er rettet mot ham eller henne». Hvis man ikke ønsker dette og krysser «nei» i søknadsskjemaet, kan det «… få avgjørende betydning for utfallet av saken: Dersom det må antas at oppgitt overgriper lever og kan identifiseres, men du ikke ønsker at vedkommende skal kontaktes, er hovedregelen at søknaden ikke fører frem.»

Signalet er klart: Søknaden vil bli avslått, dersom man ikke gir slik tillatelse.

Urettferdig at de skriveføre får uttelling

Hvem har selvtillit nok til å søke likevel, slik jeg selv gjorde? Hva skjer når skadevolder bestrider at de dokumenterte senskadene skyldes voldtektene som søkeren opplevde i barndommen?

I praksis velger de fleste å vente til overgriper er død, før de søker oppreisning fra staten.

Da jeg leverte inn søknaden om rettfersvederlag for over 18 år siden, forelå verken anmeldelse, dom eller henleggelse. Det var helt umulig for meg å tenke at den ene gjenlevende skadevolderen skulle få vite om de alvorlige beskyldningene jeg rettet mot henne.
>Hvis det var en forutsetning for at søknaden skulle bli behandlet, ga jeg beskjed til Justissekretariatet (nå: Sivilrettsforvaltningen), om at søknaden måtte trekkes.

Likevel ble jeg altså tilkjent erstatning i det øvre sjiktet. Jeg tror det skyldes min evne til å skrive en god søknad. Og at jeg hadde ressurser, økonomi og et solid nettverk rundt meg, til å innhente dokumentasjon fra en hel vifte av relevante instanser. Slikt er ikke alle forunt.

På vegne av dem som får avslag eller tilkjennes betydelig lavere beløp, også de med et sterkt lidelsestrykk: Dette er urettferdig!

Unntaksbestemmelser er nødvendige

Å bli tilkjent erstatning når du har sannsynliggjort at overgrepene har funnet sted og dokumentert den påførte skaden, bør etter min mening være en sak mellom staten og den som søker. At overgriper har partsrettigheter, er derfor ett av mine viktigste ankepunkt mot begge de statlige oppreisningsordningene.

Jeg mener det snarest bør gjenetableres unntaksbestemmelser når det gjelder anmeldelse, i lovverket så vel som i de ikke-regelstyrte ordningene. For også når man søker rettferdsvederlag, blir man bedt om å legge ved dom og politidokumenter som dokumentasjon. Det teller mye for utfallet av søknaden dersom de kriminelle handlingene ble anmeldt og etterforsket. Vi vet at slike saker som
oftest ender med henleggelse. Den påståtte skadevolderen er dermed formelt ute av saken.

Hensynet til barnebarna går foran

Gjennom mine over 20 år som psykiatrisk pasient, deriblant tre innleggelser ved Modum Bad på til sammen ni måneder, kjenner jeg mange som er i målgruppen for å søke oppreisningserstatning. Jeg har fått fortellinger fra andre som har søkt, jeg har sett begrunnelser for at søknaden er blitt innvilget, og tatt del i hva den symbolske summen kan innebære av økt selvaktelse. Og: Jeg har stått i stormen, sammen med dem som har fått avslag.

Det var representantforslaget fra KrF som ga støtet til at jeg sa ja til at min anonymiserte historie kom på trykk i Aftenposten. Jeg ville fortelle om hva erstatningen har hatt å si for meg – og hvor jeg mente det butter. Men: Jeg var ennå ikke klar for å stå fram, blant annet fordi moren min fortsatt levde. Dessuten satt jeg fortsatt fast i skammen, og strevde med et vaklende selvbilde. Jeg fryktet å bli redusert til «hun med den forferdelige barndommen».

MANGE SOMMERUKER HOS BESTEFORELDRENE: «Anne» og søsteren tilbrakte mange sommeruker hos besteforeldrene, mens foreldrene var hjemme og jobbet. (Foto: Privat)

Grov omsorgssvikt

Jeg hadde også kvaler og skyldfølelse for smerten som jeg påførte mine nære og kjære, ved å fortelle åpent om hva de fæle opplevelsene hos mormor og morfar besto i – og den grove omsorgssvikten mine foreldre var ansvarlig for.

Heldigvis våget jeg å lette på sløret overfor mine barn og svigerbarn, og konkretisere hva de omfattende senskadene fra oppveksten min har ført til. Det var vondt for oss alle, samtidig en lettelse å slippe hemmeligholdet. Jeg ble møtt med omsorg og varme.

Ettersom mine mange henvendelser til sentrale politikere på Stortinget hittil ikke hadde ført fram i løpet av de drøye seks årene som har gått siden min historie kom på trykk i avisen, hadde jeg bestemt meg for å ta bladet fra munnen – bli synlig, under fullt navn, selv om det koster.

Jeg trodde jeg var klar. Men hensynet til familien teller mer enn alt annet. Jeg ønsker å skåne barnebarn i sårbar alder for detaljer. Dette holder meg fortsatt tilbake. Etter nøye overveielser har jeg derfor valgt å opprettholde anonymiteten – i visshet om at jeg dermed ikke kan gå i bresjen for denne saken jeg brenner for. Det gir imidlertid håp å få denne teksten publisert av interesseorganisasjonen LMSO, som kjenner min identitet. Kanskje jeg får tent en ild hos andre, som ikke behøver å ta tilsvarende hensyn?

Bør være del av terapien

Til deg som vurderer å søke offentlig oppreisning med dagens regelverk, skal du vite at det fins flere dilemmaer: Du må være forberedt på økte symptomer og sterke minner som kommer tilbake. Søknadsprosessen er beintøff. Selv kastet jeg opp da jeg måtte beskrive detaljene. Å gjøre opp for den tapte barndommen, bør derfor være en del av et individualterapeutisk forløp.

På grunn av alle omkostningene, oppfordrer jeg deg til å ha en trygg, emosjonell base. Ta gjerne med deg en medvandrer på veien, en du er glad i. Tenk høyt sammen om hva det er å vinne, hva det er å tape ved å søke. Det er viktig å være bevisst på at det kan bli overveldende å gå inn i vonde traumeminner. Er du fortsatt i en psykologisk indre konflikt, bør du kanskje vente?

Ved incest og relasjonstraumer er det ofte sterke familiekulturer å stå opp mot. Det er langt fra tilstrekkelig å plassere ansvaret hos den ene personen som har forgrepet seg. Å ta innover seg de andre omsorgsgivernes svik, er tøft. Noen overlevere har derfor fortsatt automatiserte feiltanker om seg selv, som at «jeg fortjente det». Det krever både mot og mye langvarig arbeid å bryte ut av slike
mønstre.

Færreste klare for å konfrontere overgriper

Det å ha styrke nok til å anmelde et familiemedlem, har vist seg å være den aller største bøygen for de fleste. Ifølge fagmiljøer som jobber med incestutsatte, er de færreste av oss klare for å konfrontere overgriperen, spesielt der hen er i nærmeste familie.

Hvis du likevel finner ut at tiden er moden for å anmelde, vil du på nytt kunne få skylden for å ødelegge for resten av familien – fordi du ripper opp i det andre kanskje helst vil slippe å vite. Prisen å betale kan være at du mister all kontakt med storfamilien din.

Den flerårige saksbehandlingstiden kan dessverre bremse eller stoppe den terapeutiske prosessen du er i. Det kan hindre framdrift i det å bearbeide dine traumatiske erfaringer, for å finne en måte du kan leve best mulig videre i livet.

Du bør også våge å tenke på konsekvensene av et avslag. Det kan bli en repetisjon av det å føle at du ikke blir trodd. Tilhelingen kan bli satt på pause.

Du må videre være klar over at der Voldserstatningsloven åpner opp for 60 G som maksimal erstatningssum, er det per nå 2 G som er det maksimale du kan bli tilkjent i erstatning for den tapte barndommen.

– Mehl og regjeringen ble overkjørt

Jeg øyner håp om en forandring. Sist sommer vedtok stortingsflertallet å be regjeringen evaluere og styrke voldserstatningsordningen, og at evaluering av den nye loven skulle starte på nyåret i 2025.

Budskapet ble klart formidlet og begrunnet: Når det gjelder oppreisning etter dokumenterte overgrep, er det på høy tid at skadevolders rett til innsyn fjernes som krav for at søknadene skal behandles.

Håpet mitt styrkes ved at det i Justiskomiteens behandling av saken, var tverrpolitisk enighet om den nye lovens negative konsekvenser. Selv om tidligere justisminister Emilie Enger Mehl og andre Sp- og AP-representanter sto på sitt fra Stortingets talerstol om at evaluering er for tidlig allerede etter to år, ga de andre partiene full støtte til forslaget fra Venstre, Høyre, FrP og SV.

– Vi var tydelige på, da lovendringen ble innført, at den burde revideres om den fikk utilsiktede konsekvenser. Det viser det seg at den har fått, sa Høyres justispolitiske talsperson og saksordfører Ingunn Foss til NRK i mai i fjor, da justiskomiteen hadde behandlet forslaget.

Foss, som også er medlem av Stortingets utvalg for rettferdsvederlag, viste blant annet til Voldtekstutvalgets rapport som ble overlevert regjeringen i mars i fjor, og som slo fast at lovendringene innskrenker voldsutsattes rettigheter.

Fra Juristforbundet blir snuoperasjonen fra Høyre og flere andre partier omtalt som gledelig. At evalueringen blir iverksatt tidligere enn opprinnelig ment, får bred støtte derfra. Fagforeningens president viser til Voldtektsutvalgets rapport: «Selv om myndighetene anser prosessen for å søke om voldserstatning som enkel, vil den ikke nødvendigvis oppleves slik av utsatte. Å få bistand fra en
advokat kan være avgjørende for at vedkommende velger å søke og klarer å fylle ut søknaden på en god måte.»

Forbundet peker på at innføring av korte frister, partsstatus til utøver og svekkelse av retten til bistandsadvokat, innebærer at voldtektsutsatte er langt dårligere stilt enn tidligere, når det gjelder muligheten til å søke erstatning fra staten.

– Tilfeldigheter avgjør utfallet

I oppfølgingen av den pågående evalueringsprosessen må både regjering og storting være seg sitt ansvar bevisst: Det er på høy tid å ha et fornyet, kritisk blikk på alle de offentlige erstatningsordningene. Ordningene må sikre rettferdighet og likebehandling over hele landet.

Det må også bli fortgang i arbeidet som Stortinget ba regjeringen om allerede i 2018: At KS skulle utarbeide «en beste praksis-anbefaling» for frivillige kommunale og fylkeskommunale erstatningsordningene. Det holder ikke lenger å skylde på forsinkelser pga. pandemien, slik den politiske ledelsen i Justisdepartementet hittil har gjort.

Det er her verdt å nevne at tidligere arbeiderpartipolitiker Anne Sofie Tømmerås så sent som i november 2023, kalte de eksisterende rettferdsvederlagsordninger for «tilfeldighetserstatning». Slik kan det ikke være.

Å bli tilkjent oppreisningserstatning kan utgjøre en avgjørende forskjell for enkeltindivider som har blitt utsatt for stor urett og brutale overgrep – i deres vei mot heling som mennesker.

Det handler om liv og død. Det vet jeg godt selv.

27. mars 2025

Helga og Marte skal bidra til å skape vekst!

F.v Generalsekretær i LMSO, Line Kolstad Rødseth,Kommunikasjonsrådgiver, Marte Nordahl og orginasjonsrådgiver Helga Øvsthus Tønder Foto: Jack Walker-Gill. (Hausmanns Hus)

– LMSO vokser, og vi er glade for å ønske Helga Øvsthus Tønder velkommen som organisasjonsrådgiver og Marte Nordahl som kommunikasjonsrådgiver! 

Generalsekretær i Landsforeningen mot seksuelle overgrep (LMSO), Line Kolstad Rødseth, fremhever at temaet seksuelle overgrep er mer aktuelt enn noen gang, og at LMSO har vokst betydelig de siste årene.

– Vi har jobbet målrettet for å profesjonalisere organisasjonen og posisjonere oss som en sentral aktør på feltet. Nå er vi i en posisjon hvor vi kan styrke vår kompetanse for videre vekst og sikre at vi innfrir vårt mandat om å sette seksuelle overgrep på dagsordenen, understreker hun.

En avgjørende byggestein

Kolstad Rødseth trekker frem kommunikasjonsarbeidet i LMSO som essensielt – både for å synliggjøre organisasjonen og for å formidle kunnskap om seksuelle overgrep, ettervirkninger og forebygging. Samtidig har vi sett behovet for sterkere kompetanse innen organisasjonsutvikling, endring og innovasjon. En bærekraftig struktur er avgjørende for å muliggjøre vårt arbeid og nå våre mål.

– Derfor er jeg svært glad for å få Marte og Helga med på laget. Helga har et analytisk blikk og en sterk evne til prosessarbeid, mens Marte har en skarp penn og et brennende engasjement for faglig formidling. Sammen utfyller vi hverandre, og LMSO står sterkere enn noensinne til å skape endring, handlekraft og bedre livskvalitet for overgrepsutsatte, fastslår generalsekretæren.

Solid kunnskap og variert bakgrunn

Organisasjonsrådgiver Helga Øvsthus Tønder har lang fartstid i ideell sektor og fagbakgrunn innen retorikk og entreprenørskap. De siste ti årene har hun jobbet med å støtte sosiale entreprenører, både nasjonalt og lokalt, blant annet som leder for Ashoka Norge og for Tøyen Unlimited.

– Jeg brenner for et sterkt sivilsamfunn, demokratisk deltakelse og likeverd. I LMSO vil jeg bidra til å bygge en sterk og robust organisasjon hvor mange kan engasjere seg i kampen mot seksuelle overgrep, påpeker hun.

Kommunikasjonsrådgiver Marte Nordahl har bred erfaring innen journalistikk, kommunikasjonsrådgivning og foto, med bakgrunn fra både trykte og digitale medier. Hennes erfaring fra helseorganisasjoner og avisredaksjoner gir henne innsikt i hvordan man formidler komplekse temaer på en måte som engasjerer og opplyser.

– Jeg brenner for å formidle historier og temaer som øker kunnskap og engasjement, spesielt innen helse, psykisk helse og samfunnsspørsmål, forteller Nordahl.

Utfordrende og givende arbeid

Nordahl er klar over at det kan være utfordrende å jobbe med forebygging av seksuelle overgrep.

– At det er utfordrende, gjør arbeidet ekstra meningsfullt. Jeg gleder meg veldig til å kunne bidra med kunnskapsformidling og bevisstgjøring om utfordringer knyttet til seksuelle overgrep og vold i nære relasjoner, sier hun.

Øvsthus Tønder påpeker at det er mange strukturelle utfordringer innen feltet, både når det gjelder forebygging og oppfølging av de som er rammet av seksuelle overgrep.

– Omfanget av dette samfunnsproblemet er svimlende, og det påvirker meg sterkt. Det er givende å jobbe for og med folk som har egenerfaring. De har innsikter som, sammen med fag og forskning, kan gjøre systemene våre så mye bedre. Historien har vist oss gang på gang at det nytter å jobbe sammen for å skape endring. Det gjelder også i kampen mot seksuelle overgrep, fremhever hun.

Meningsfylt arbeid for samfunnsendring

For Øvsthus Tønder er det viktig å jobbe aktivt mot seksuelle overgrep.

– Dette angår oss alle – som medmennesker, foreldre, venner og naboer. Vi skal ikke tolerere at noen utsettes for seksuelle overgrep.

Nordahl synes det er givende å kunne bidra til en positiv samfunnsendring og til å sette seksuelle overgrep på dagsordenen.

– Det er fantastisk å kunne forbedre enkeltmenneskers liv gjennom informasjon, engasjement og synlighet, .

Videre utvikling og engasjement

Nordahl ser frem til å synliggjøre de ulike nyansene i tematikken og presentere løsninger som kan føre til varige samfunnsendringer. Dette har hun god erfaring med fra tidligere organisasjonsarbeid og som journalist.

– Jeg gleder meg til å fortsette å formidle tematikken til de ulike målgruppene vi ønsker å nå. At vi både snakker til erfaringsformidlere, fagfeltet, politikere og forskere, gjør det kommunikasjonsfaglige ekstra utfordrende og interessant, presiserer hun.

Øvsthus Tønder har lang erfaring med å jobbe med ideelle organisasjoner med fokus på positiv samfunnseffekt.

– Jeg er overbevist om at sivilsamfunnet har en avgjørende rolle i å skape endringer – særlig innenfor denne tematikken. Jeg vil jobbe for å styrke LMSO som en interessepolitisk organisasjon, der flere kan kanalisere sitt engasjement for å skape endringer i systemet, forklarer hun.

Hun gleder seg også til å bygge videre på det sterke engasjementet som finnes i LMSO.

– Jeg har allerede begynt å møte LMSOs frivillige, og de er en superviktig drivkraft som jeg ser frem til å jobbe med, avslutter hun.

17. desember 2024

Slik kan du bidra i arbeidet mot seksuelle overgrep

Vil du bidra i arbeidet mot seksuelle overgrep? Her får du noen konkrete forslag utarbeidet av oss i Landsforeningen mot seksuelle overgrep.

Seksuelle overgrep skjer på mange ulike steder og i mange forskjellige situasjoner.

Det finnes ikke ett enkelt sted hvor vi trenger tiltak – vi trenger et helt samfunn som forebygger overgrep og støtter dem som rammes.

For å sette overgrep på agendaen, trenger vi at enkeltpersoner melder bekymring og stiller spørsmål.

Her har vi samlet noen forslag til hva du kan gjøre:

Start med deg selv

  • Les deg opp på hva overgrep er – hvor ofte det skjer, hva kan vi gjøre med problematikken, og hvordan det påvirker andre mennesker?
  • Vær åpen for at seksuelle overgrep er mer vanlig enn du liker å tro, og at det også skjer i ditt nærmiljø.
  • Les vår artikkel «Myter og fakta om overgrep»
  • Vær den som tør å tenke tanken og å spørre «om hva som egentlig har skjedd med deg?». Du kan være den personen som kan utgjøre en forskjell for dette barnet.

Hvilke andre personer har du rundt deg?

  • Hvis du har egne barn, lær dem hva kjønnsorganene deres heter og forklar hvilke regler som gjelder for berøring: For eksempel er det greit at foresatte er i kontakt med barns kjønnsorganer i ikke-seksuelle sammenhenger, som ved kroppsvask. Undersøkelser hos legen er også et eksempel der ikke-seksuell berøring av kjønnsorganene er tillatt. Derimot skal ingen andre voksne skal berøre barnets kjønnsorganer i andre kontekster.
  • For å lære barn hva som er tillatt av berøring, anbefaler vi den prisbelønte animerte TV-serien for barn «Kroppen min eier jeg», som LMSO har vært med på å utforme. NB: Serien bør helst ikke sees uten oppfølging fra voksne, og vi anbefaler at voksne leser tilhørende veiledningsmateriell.
  • Lær barna dine forskjellen mellom vonde og gode hemmeligheter.
  • Hvis noen du kjenner forteller deg om et overgrep: Lytt. Det er ikke din jobb å løse dette for dem, men det kan være din jobb å hjelpe dem med å oppsøke hjelp.
  • Informer andre om de kommer med utsagn om seksuelle overgrep som ikke stemmer. Utsagn som ikke stemmer kan være for eksempel «overgriper så sjeldent» og «alle overgrepsutsatte blir ødelagte mennesker som ikke får til noe i livet». 

Hvilke andre systemer har du rundt deg?

  • Dersom du har barn i barnehage eller skole, spør dem om de har seksualitet og kropp på årshjulet og hvordan de lærer dem om deres seksuelle rettigheter.
  • Spør om de har rutiner for opplæring av personale og hva de gjør for å forebygge og avdekke overgrep.
  • Spør din lokale kommune om de har en handlingsplan mot vold og overgrep og hvilke tilbud de har for utsatte for overgrep.
  • Spør også din lokale kommune hva de gjør for utsatte menn, funksjonshemmede og andre grupper som gjerne glemmes. 
  • Dersom du jobber på en arbeidsplass som leverer helse- eller velferdstjenester (for eksempel i helsevesenet eller NAV), spør hvilke rutiner de har for opplæring av ansatte om traumebevisst omsorg og hvordan man kan møte traumeutsatte.
  • Vurder å engasjere deg i en organisasjon som arbeider med å få slutt på vold og overgrep. LMSO ønsker alltid frivillige velkommen. Ta gjerne en titt på hva slags frivillige vi leter etter for tiden på frivillig.no! Du kan også støtte LMSO økonomisk fra et beløp på 50 kroner i året.

4. desember 2024

God jul og godt nytt år!

Kjære alle støttespillere og medlemmer,

2024 har vært et spesielt år for LMSO på flere måter. Året har vært preget av de tragiske partnerdrapene vi har vært vitne til. Det måtte en bølge til før vi alle åpnet øynene for hvor alvorlig vold i nære relasjoner faktisk er.  

Vi er stolte av å ha bidratt til å fremskynde implementeringen av omvendt voldsalarm, som vi fikk gjennomslag for i begynnelsen av året. Dette er et lite, men viktig steg i riktig retning. Ikke bare får flere tilgang til et viktig forebyggende beskyttelsestiltak, men vi ser også et skifte i perspektivet om hvem som skal bære byrden etter volden. Flere stiller seg bak tanken om at den utsatte ikke skal bære ansvaret for å beskytte seg selv og sine barn fra voldsutøveren.

Generalsekretær i LMSO, Line Kolstad Rødseth. Foto: Willam Karlsen.

Med drapene som bakteppe har vold fått større plass i den offentlige diskursen i løpet av året. Det har blitt nyhetsverdig å skrive om brudd på besøksforbud, og journalister følger opp med saker om utsatte, både med og uten voldsalarm. Vi ser også flere saker om strukturelle forhold og ansvarliggjøring av politikere.

Temaet vold har vært sentralt i flere arrangementer og debatter i år. Programmet under Arendalsuka bar preg av at vold er et svært aktuelt samfunnstema. At flere tar ansvar og viser interesse for temaet, gir grobunn til håpet om at vi alle føler et ansvar for å avskaffe volden i samfunnet vårt.

Vold i nære relasjoner henger tett sammen med seksuell vold, og vi kan anta at der det finnes slag og spark, finnes det også seksuell vold, overgrep og voldtekt. Selv om vi er glade for at vold og overgrep har fått større oppmerksomhet i år, er det fortsatt mye som må gjøres. Vi har sett profilerte saker om vold i media, og vi har hatt norgeshistoriens største overgrepssak i retten. Her ser vi tydelig hvordan systemet sviktet alle som ble utsatt for overgrep fra sin fastlege. Dette er alvorlig. 

Økt stab og aktiviteter

Internt har LMSO jobbet med flere krevende saker. Styret og administrasjonen har samarbeidet tett, og sammen har vi klart å skape en retning for LMSO som er bærekraftig og preget av optimisme og vekst. Å ha en stødig grunn å stå på er avgjørende for alt arbeidet i organisasjonen. Vi er mange engasjerte ildsjeler som brenner for saken, og det er vanskelig å være tålmodig i møte med temaet overgrep. Vi arbeider for å skape rammer som opprettholder og styrker det brennende engasjementet.

I 2024 har vi økt staben, og mange av våre trofaste frivillige har økt sin aktivitet. I høst feiret vi tjue års innsats mot overgrep med en flott kveld der vi mimret over tidligere aktiviteter sammen med samarbeidspartnere, fagfolk, pionerer og alle de fantastiske menneskene knyttet til organisasjonen. Det er lett å bli fanget av fortvilelsen når endringer ikke skjer raskt nok. Samtidig er det en fin påminnelse om hvor mye som faktisk har endret seg, og om de store fremskrittene som har skjedd de siste tjue årene.

En spennende fremtid

Fremtiden for LMSO er spennende, og vi har mange jern i ilden. 2025 ligger foran oss med potensialet til å bli et av våre mest produktive år. Vi har flere spennende prosjekter på trappene, og vi vil fortsette å bygge organisasjonen internt, både ved å øke staben og ha en større satsing på vårt frivillige arbeid. Vi gleder oss stort til å fortsette å jobbe med et så givende og viktig tema. Takk til alle som støtter oss og deler vår visjon om et samfunn uten overgrep. Jeg vil ønske alle en god førjulstid og ser frem til et nytt, produktivt og spennende år. Til slutt vil jeg dele avslutningen fra min tale under vårt 20-årsjubileum:

Ildsjeler og frivillige

LMSO har vært helt avhengig av ildsjeler og frivillige som har drevet organisasjonen fremover. Deres utrettelige innsats er grunnlaget for vår eksistens. Vi er dypt takknemlige for alt arbeidet som er nedlagt de siste 20 årene, og for den dedikasjonen og engasjementet de har vist.

Takk til alle involverte

Jeg vil rette en spesiell takk til ressursbanken, Fride, og alle som sitter i styret. Jeg vil også rette en varm takk til alle utsatte som er en del av LMSO; dere har vært og er en viktig drivkraft for oss. 

Avsluttningsvis vil jeg lese opp begrunnelsen til navnet “Blålys,” som står skrevet i en av våre første årsmeldinger:

«Navnet ‘Blålys’ speiler det vi ønsker å formidle: håpet om livsgnist, selv i de mørkeste tider. Det blå lyset symboliserer både håpet for dem som kjemper for å gjenvinne livet sitt, og et krav om oppmerksomhet fra samfunnet for å bekjempe konsekvensene av overgrep.»

Varm hilsen,

Line Kolstad Rødseth, 

generalsekretær i Landsforeningen mot seksuelle overgrep

19. november 2024

Bedre å forebygge enn å behandle konsekvenser 

F.v Politioverbetjent i Øst politidistrikt, Ramesh Børjesson Satchi, Psykolog og forsker, Helene Flood Aakvaag og psykiatrisk sykepleier og gestalterapeut, May Bente Hagen.

Forskning viser at overgrep mot barn og ungdom fører til utfordringer knyttet til fysisk og psykisk helse i voksenlivet. – Det er mye bedre for individer og samfunnet å forebygge enn å behandle konsekvenser, sier Helene Flood Aakvaag, psykolog og forsker. 

Av Marte Nordahl

19. november er verdensdagen for forebygging av seksuelle overgrep mot barn. Stadig flere barn opplever overgrep. Det viser tall fra UngVold-undersøkelsen (kilde: Frøyland og Schwenke):

  • Undersøkelsen viser en markant økning i omfanget av grove seksuelle krenkelser fra 2015 til 2023, både blant jenter og gutter.
  • Andelen jenter som har vært utsatt for minst én form for grov seksuell krenkelse har økt med 8 prosent, fra 18 til 26 prosent.
  • Andelen for gutter har doblet seg fra 3 til 6 prosent.

Helene Flood Aakvaag, er psykolog og forsker. Foto: NKVTS

Helene Flood Aakvaag, er psykolog og forsker, og har kompetanse på vold og overgrep i nære relasjoner, i tillegg til traumerelatert skyld og skam, og vold og rusmiddelbruk.

– Forskning viser at flere rapporterer overgrep nå enn for ni år siden, spesielt i de yngre aldersgruppene. Det gjør at vi er spesielt bekymret for ungdommen. Vi ser at jenter er særlig utsatt i tidlig alder, men også oppover i ungdomsårene, opplyser hun.

Livsviktig forebygging

– Forebygging er viktig fordi overgrep forårsaker masse lidelse hos den enkelte. I tillegg til at utsatte barn og ungdom opplever store helsekonsekvenser på kort sikt, ser vi at de tar med seg utfordringer knyttet til fysisk og psykisk helse inn i voksenlivet. Derfor slår jeg et slag for forebygging med tilpassede tiltak for alderstrinnene. Det er mye bedre for individer og samfunnet å forebygge enn å behandle konsekvenser.

Flood Aakvaag trekker fram at gjennom deres forskning ser de at de som utsettes for vold og overgrep som barn, har risiko for å utsettes på nytt i ungdoms- og i voksen alder. Volden gjentas ofte gjennom livet. Hvis du er utsatt for overgrep, har du økt risiko for andre former for vold og mobbing i barndommen, og også for å utsettes for vold senere i livet.

– Selv om ikke alle sliter med helse, og ikke alle sliter hele livet, har de med seg en sårbarhet som kan sette veldig lange spor.

Flood Aakvaag presiserer at det også er viktig å få fram at det finnes behandling.

Skambelagt

May Bente Hagen jobber som frivillig i LMSO. Foto: Britt Krogsvold Andersen

May Bente Hagen har en master i helse- og sosialfag og er fagbokforfatter. Hun jobber også som frivillig i LMSO, Landsforeningen mot seksuelle overgrep.

– Det er ekstra viktig å markere denne dagen, fordi seksuelle overgrep er forferdelig å oppleve, og særlig for barn som er så totalt prisgitt voksne.

Hun presiserer at det kan være mange grunner til at barn ikke forteller om overgrep. Noen av årsakene kan være at de bærer på skam eller opplever trusler.

– I tilfeller der nære omsorgspersoner er overgripere, har barn overlevelses- og beskyttelsesstrategier som kan bidra til at de ikke sier ifra. Unge, som er avhengige av sine omsorgspersoner, kan også oppleve at vedkommende har gode sider. At de voksne også strever, gjør at barnet får et ønske om å beskytte dem, forteller hun.

Viktig med kunnskap

Hun fremhever at det derfor er særdeles viktig at ansatte i skole, barnehage, helsestasjon, i tillegg til andre som arbeider med barn, har kunnskap om tegn på at barn utsettes for overgrep og annen vold. Også at de vet hva de kan gjøre for å hjelpe.

– I tillegg er det også viktig å nå ut med kunnskap til alle barn og voksne om overgrep og annen vold. Om hva det er, og hva som er greit og ikke greit, at andre gjør mot deg, med kroppen din. Det er også viktig å vite hva man kan gjøre om man opplever, ser eller får vite om ting som er grenseoverskridende.

Hagen presiserer at det også er ekstra viktig å markere denne dagen fordi overgrep kan ha alvorlige konsekvenser, både på kort og lang sikt.

– I gjennomsnitt tar det 17 år før utsatte forteller om overgrep. Mange lever med overgrep eller annen mishandling gjennom hele eller store deler av oppveksten, og kan bli sårbare for å bli utsatt for nye overgrep og utnyttelse som voksne. Mange utvikler også traumelidelser og forekomststudier viser statistisk sammenheng mellom seksuelle overgrep i barndommen og uførhet i voksen alder, opplyser hun.

Økende trend

Ramesh Børjesson Satchi er Politioverbetjent ved Øst politidistrikt.

Ramesh Børjesson Satchi jobber som Politioverbetjent og har forebygging mot seksuallovbrudd og vold mot barn som hovedsaksfelt. Han har helt siden 2015 opplevd en økning i alvorlige tilfeller av overgrep, og trenden fortsetter.

– I 2015 ble loven om seksuallovbrudd skjerpet. Det har gjort at vi i politiet nå har bedre verktøy for å etterforske og straffeforfølge seksuelle overgrep. Denne endringen har også medført at vi får en fellende dom på flere saker.

– En av de viktigste endringene omfatter å styrke sikkerheten rundt barn og ungdommer. Denne endringen gjør at vi kan hjelpe enda flere, og det er veldig bra.

Forebyggende samarbeid

Børjesson Satchi trekker fram at til tross for forebyggende arbeid i politiet øker antallet tilfeller av overgrep. Dette gjelder både fysisk og på nett.

– For å oppdage nettovergrep så tidlig som mulig, samarbeider vi med Interpol. Interpol får tilgang til informasjon om hvem som laster ned og deler overgrepsmateriale av barn. På den måten kan vi komme i inngripen med seksualforbrytere på et mye tidligere stadium enn før, hvor vi i all hovedsak ikke fikk informasjon om dette før det forelå en anmeldelse. Det beste er om vi klarer å stoppe en utvikling før problemet blir for stort.

– Noe som bekymrer meg er at det er svært mange barn og unge som deler overgrepsmaterialer på nett. De deler gjerne innhold videre fordi de vil vise frem noe drøyt de har sett, for å mobbe andre eller at de deler bilder og video av seg selv i en seksualiserende sammenheng. Samarbeidet med Interpol er kanskje spesielt viktig overfor denne gruppen, opplyser han.

Oppmerksomhet på gjerningspersonen

– Vi ser enkelte ganger at gjerningspersoner knyttet til dette lovbruddet blir utsatt for vold av fremmede. Det gjør at de trekker seg mer tilbake og isolerer seg. Jo mer de skjuler seg fra omverden, desto større er risikoen for at de ikke mottar nødvendig hjelp. Dette øker risikoen for å begå nye overgrep. Det er først når de melder ifra om at de har et problem, og får nødvendig hjelp, at sannsynligheten for at de begår nye overgrep synker, forteller han.

Les også artikkelen om vår tjueårsmarkering. 

 

  • 1
  • 2
  • Next Page »

LMSO sentralt:
Ønsker du å besøke oss eller møte oss?
Kontakt post@lmso.no for å avtale tid og sted.

       

Postadresse:
Landsforeningen mot seksuelle overgrep
Hausmanns Hus

Hausmanns gate 21, 0182 Oslo

Epost:
post@lmso.no
Organisasjonsnummer: 987 347 104
Kontonummer: 4312 13 71058

Bygget på WordPress av Smart Media | Design av Engasjert Byrå | Personvernerklæring