Red Aktør, Author at LMSO

24. juni 2019

Oslo blir traumeinformert by: — Kan utgjøre store forskjeller for individet

Byrådet i Oslo har besluttet at det skal settes i gang et arbeid med mål om at hele Oslo skal bli en traumeinformert by, som en viktig del av den forebyggende barne- og ungdomssatsingen. Den 17. juni var det konferanse om traumeinformert by i Rådhushallen i Oslo, og LMSO var tilstede.

— En satsing på traumeinformert by vil understøtte eksisterende satsinger, som eksempelvis Barnehjernevernet, der kommunen skal forebygge, oppdage og hjelpe barn som opplever omsorgssvikt, vold og seksuelle overgrep.

Inga Marte Thorkildsen (SV) er byråd for oppvekst og kunnskap. Foto: Sturlason.

Det forteller byråd for oppvekst og kunnskap, Inga Marte Thorkildsen.

— Traumeinformert by er en organisasjonsstruktur og rammeverk som involverer forståelse for, gjenkjenning av og respons på alle typer traumer som barn og ungdom utsettes for, sier hun.

— Dessuten ønsker Oslo kommune å allminneliggjøre traume-begrepet.

LMSO krysser fingrene for at satsningen fortsetter

Kvinne med lys hud og mørkebrunt hår ser inn i kameraet og smiler med munnen lukket. Hun har på seg et gult skjerf og blå Bergans-jakke. I bakgrunnen er en okergul vegg. — Sidsel Fjelltun, nestleder i LMSO og psykolog, var tilstede på konferansen om Oslo som traumeinformert by. Foto: Andrea Bruer/LMSO

— Når en trenger hjelpen mest, er den ofte fjernest. Mennesker som har vært gjennom traumer finner det ofte vanskelig å håndtere både byråkrati og helsevesen, sier Sidsel Fjelltun, psykolog og nestleder i LMSO.

— Vi har i utgangspunktet lagd et velferdssystem som er best egnet for å hjelpe mennesker som er friske, sier hun.

Fjelltun mener at når vi vet hva langtidseffektene av traumer kan være, så har vi et ansvar for å legge opp tjenester slik at de som trenger tjenestene mest får tilgang til dem.

— Det er det Oslo kommune jobber med her, sier hun.

— Det er tidlige dager ennå, men hvis dette arbeidet får fortsette også etter valget, håper vi i LMSO at det vil utgjøre en stor forskjell for individet, for eksempel det barnet som opplever overgrep, eller den voksne som er i et voldelig forhold, eller for en som sliter med ettervirkningene av traumer, sier Fjelltun.

— Jeg håper at denne satsningen bidrar til at utsatte som oppsøker NAV, legevakt, eller psykisk helsevern opplever å bli møtt og forstått, og gitt tydelige rammer for samarbeid og tilfriskning, sier Fjelltun.

— Det er en stor dugnad som må til, og jeg personlig er veldig stolt over å bo i en kommune som har startet på denne dugnaden, sier hun.

— Vi i LMSO krysser fingrene for at satsningen fortsetter.

Stovner videregående med positive erfaringer

Fra presentasjonen til Elizabeth Hudson, om de gode resultatene fra traumeinformerte regioner i Wisconsin.

På konferansen var det flere internasjonale gjester, blant annet fra Elizabeth Hudson, tidligere direktør ved Department of Children’s Mental Health i Wisconsin — hvis gode resultater (som du kan lese om lenger ned i artikkelen) Oslo nå skal strekke seg mot.

Også Joshua MacNeill, master i pedagogikk og direktør i NeuroLogic Initiative, holdt foredrag om det etiske og økonomiske ansvaret vi har for å handle.

MacNeill fortalte også om hvordan han har bistått i Stovner videregående skole i sitt traumesensitive pedagogiske arbeid.

Stovner videregående skole har nemlig arbeidet med traumesensitiv tenkning.

Skolen holdt også selv et innlegg om sitt arbeid på konferansen, og la frem hittil positive erfaringer, fremmet av både lærere på podiet — og elever som formidlet sine erfaringer via film.

— Hjelpe elevene tilbake til toleransevinduet

Toleransevinduet kan defineres slik: «Mulighet til å reflektere og føle samtidig, lære nye ting og engasjere seg sosialt».

Thorkildsen skisserer følgende eksempel for å illustrere nytten av en traumeinformerte tilnærming:

Flere elever på en skole opplever kronisk stress, som står i veien for læring og utvikling.

Det får konsekvenser i eksempelvis utagerende atferd i klasserommet.

De ansatte på skolen forsøker å se elevene sine. De spør seg: Hvordan kan vi hjelpe dem? Hvordan kan vi samtidig skape rom for læring?

— Svaret blir å systematisk møte alle sine elever med bakgrunn i blant annet traumeteori.

— De prøver å finne ut av om elevene er utenfor sitt toleransevindu, der god læring ikke kan skje, forteller Thorkildsen.

Barnehånd med gyllenbrun farge som spiller på et keyboard. Nærbilde. — Reguleringsstøtte kan være blant annet musikk. Foto: «jhfl», Pixabay.com

— Og de forsøker å hjelpe elevene tilbake til toleransevinduet, såkalt reguleringsstøtte.

— Reguleringsstøtten kan være fysiske øvelser, musikk eller pusteøvelser. Her er gode relasjoner mellom elever og lærere viktig, påpeker hun.

Allmenngjøring av traumebegrepet

Thorkildsen forteller at tanken er at skolen tar utgangspunkt i at traumer er stress. Siden alle opplever stress i større og mindre grad, kan skolens tilnærming gjelde for alle elever.

— Traumebegrepet er med en slik tenkning mer allment, sier Thorkildsen, — For traumebegrepet er i mange folks bevissthet knyttet til somatiske sykdommer og skader. Andre tenker krigstraumer og terror.

Thorkildsen mener derfor at det er viktig å understøtte en «kjenne-igjen-følelse» når vi snakker om traumer:

— For det handler også om situasjoner som mange av våre innbyggere lever under hver dag og som blant annet medfører psykiske helsebelastninger, sier hun.

Forståelse for at det kan handle om smerteuttrykk

Trivsel, trygghet og tydelige rammer var blant temaene på en av presentasjonene på konferansen om traumeinformert by den 17. juni.

Thorkildsen forteller at målet er at alle i Oslo kommunes tjenester skal forstå at måten folk er på, kan være et uttrykk for smerte inne i dem.

— Derfor gjelder denne traumesensitive kommunesatsningen for alle innbyggere i alle aldre, ikke bare barn og unge.

— Smerte trenger ikke å komme fra seksuelle overgrep eller ulykker. Den kan komme fra en skilsmisse eller andre vanskelige livssituasjoner, sier hun.

Systematisk arbeid gir gode resultater som er bra for alle

— En traumeinformert by er bra for alle. Det er ikke bare oppvekst, utdanning og helse som har ansvaret i kommunen.

— Byplanlegging, områdesatsinger, NAV, kultur, idretten, frivillighet og miljøarbeid må inkluderes for at vi lykkes, sier hun.

Hun mener at Oslo bør kunne oppnå like gode resultater gjennom systematisk arbeid som det andre steder har fått til med samme tilnærming, og trekker frem som eksempel resultater fra Wisconsin.

Der kan enkelte regioner (counties) vise til en reduksjon i frafall i «high school» fra 40 % til 5 %.

— Etisk uakseptabelt at så mange faller utenfor

I de samme områdene i Wisconsin falt også andelen flyttinger i barnevernet ifølge Thorkildsen med 15 %.

Det bør være både økonomisk og etisk uakseptabelt at så store grupper av befolkningen i fremtiden faller utenfor når det er tilgjengelig så mye kunnskap om hva som kan gjøres

Det ble også en 50 % reduksjon i tenåringssvangerskap, 40 % reduksjon i ungdomskriminalitet, en reduksjon i sykefravær og 90 % reduksjon i selvmord blant ungdommer.

— Det bør være både økonomisk og etisk uakseptabelt at så store grupper av befolkningen i fremtiden faller utenfor når det er tilgjengelig så mye kunnskap om hva som kan gjøres, sier Thorkildsen.

— Gode relasjoner viktige

Hun påpeker at forskningen viser at positive tilknytninger og relasjoner kompenserer betydelig for tidligere opplevde traumer.

— Foreldrerollen er viktigst, men lærere, trenere, besteforeldre og andre kan også ha avgjørende betydning for barn og unges mestrings- og læringsevne ved å bli personer som barn og unge får en varm og trygg relasjon til.

— Her har vi alle et ansvar, sier Thorkildsen.

20. juni 2019

LMSO på Morodalsfestivalen og Bigdepride: — Viktig å spre kunnskap om å forebygge overgrep mot sårbare grupper

Kvinne med langt hår til bysten ser rett inn i kameraet og smiler. Hun har på seg en sort dressjake over en mørkeblå bluse med mønstertrykk. Kvinnen har blå øyne og lys gud. Bakgrunnen er uklar natur. — Hyla Häninger, styreleder i LMSO.

Den 16. juni 2019 arrangerte Morodalsfestivalen Bigdepride første gang i historien! LMSO var tilstede under festivalen med stand samt utstilling og appell fra Hylja Häninger, styreleder i LMSO.

Morodalsfestivalen er en inkluderende musikkfestival for personer med nedsatt funksjonsevne og alle andre. Den arrangeres i Nord-Odal.

LMSO var tilstede på festivalen blant annet for å spre informasjon og kunnskap om å forebygge overgrep mot sårbare grupper, deriblant personer med nedsatt funksjonsevne.

— Personer med funksjonsnedsettelse og/eller som er under behov for omsorgstiltak har en hverdag hvor de er mer utsatt for potensielle overgrep, sa Häninger i sin apell på Bigdepride, som du kan lese i sin helhet og se video av lenger ned.

LMSO var tilstede under Morodalsfestivalen og Bigdepride.

— Evnen til å hevde sine rettigheter og evnen til å forsvare seg blir redusert i denne gruppen, forteller Häninger.

Den 16. juni skrev Morodalsfestivalen også historie: De arrangerte Bigdepride i Nord-Odal for første gang, med mange forskjellige aktiviteter.

— I Bidgdepride-sammenheng er også LMSO sitt budskap og arbeid relevant: En annen seksuell orientering eller kjønnsidentitet gjør deg ekstra utsatt for overgrep, hets og hatvold.

— I tillegg til andres fordommer har flere egne utfordringer også, som vanskeliggjør å fortelle om overgrep, sier Häninger.

Under Bigdepride avholdt sokneprest Thomas Tinglund og prest Anniken Urianstad Regnbuemesse i Sand kirke, som du kan se i bildegalleriet under at var staselig pyntet.

Artikkelen fortsetter under bildegalleriet. Trykk på bildene for å se større versjoner. Alle foto: Hylja Häninger.

Sokneprest Thomas Tinglund (på bildet) og prest Anniken Urianstad avholdt Regnbuemesse under Bigdepride i Nord-Odal 16. juni.

Sand kirke ble pyntet med Pride-fargene.

Styremedlem Wenche Fjeld (t.h.) og prestene i Sand kirke beundrer Pride-pynten i kirka.

Samlet foran utstillingen «Henlagt»: Styreleder i LMSO, Hylja Häninger. Hanne Bergum, styremedlem i Mental Helse Nord-Odal. Wenche Fjeld, styremedlem i LMSO.

Utstilling om å gjenvinne sin verdighet

Häninger, som også er kunstner, har vist en utstilling på visning under Morodalsfestivalen.

Utstillingen heter «Henlagt», og ble vist i Sand Kirke fra 29. mai til 16. juni. Den er en del av utstillingen «Hele meg» — et prosjekt under Landsforeningen mot seksuelle overgrep.

«Henlagt» setter lys på rettssikkerheten for volds- og overgrepsutsatte. Den er en 3 ganger 3 meter stor sammenstilling av bilder, saksdokumenter, tegninger og notater som stammer fra «Annes» liv.

«Anne», som dokumenterte overgrep og grov omsorgssvikt fra barnehagealder til voksen alder, gir et unikt innsyn i en av de over 80 prosentene som opplever å få sin sak henlagt på grunn av de høye beviskravene.

Tvilen som kommer tiltalte til gode er i mange tilfeller så liten at saken burde vært prøvd for retten.

— Verket handler om kampen om å overleve, om å finne nytt fotfeste og om å gjenvinne sin egen verdighet. «Henlagt» sier også noe om den iboende styrken i mennesker. At det er mulig å reise seg fra asken og ha et fullverdig liv — et godt liv.

Utstillingen kan bookes gjennom LMSO.

Å være panfil var greit — men ble hetset for åpenhet om overgrep

I videoen under presenterer Häninger utstillingen «Henlagt», som ble vist under festivalen. Hun fortelle hvordan det var å oppleve aksept for at hun er panfil, men bli hetset for å være åpen om overgrep — og hvordan holdningene til overgrep kan være i ei lita, norsk bygd:

Artikkelen fortsetter under videoen.

Det er ikke ukjent at rettssystemet generelt avviser eller henlegger saker om vold og overgrep i nære relasjoner. Utstillingen «Henlagt» viser én av de de over 80 prosentene.

— På tross av henleggelse var «Anne» heldig: «Anne» er ressurssterk, uten noen funksjonsnedsettelser. Hun har ingen vansker med å kommunisere verbalt og fyller kravene til en straffesak. Hun har nok bevis for en erstatningssak, men for lite for en straffesak, forteller Häninger.

Hun forteller at strafferettens sterke beviskrav har samme utfordringer for barn som hos mange personer med nedsatt funksjonsevne.

— Dette er fordi vitnemålets verdi minker når små barn og personer med begrensede kognitive evner kan ha manglende forståelse av begreper, tid og sted, sier hun.

— Når rettssikkerheten er for svak for ressurssterke i samfunnet, er den virkelig svak når det kommer til de med funksjonsnedsettelse!

Apell: Sårbarhet i trygge rammer

Häninger er også optatt av LGBTQ+-rettigheter, også blant de mest sårbare av oss — og retten til å være seg selv.

Her er apellen Häninger holdt på Bigdepride i Nord-Odal 16. juni:

«Å være sårbar er en fin ting. Når en er trygg.

Det å være sårbar er noe alle lever med. Vi er sårbare når vi går over vegen og kan treffes av en bil. Vi er sårbare så lenge vi har en fasade som kan rives, en grense som kan tråkkes over. Vi er sårbare så lenge vi har et liv å miste.

Vi er alle ulikt utrustet. Vi har ulik tilgang til ressurser i samfunnet og i familien vi vokser opp i. Noen av oss er er ekstra sårbare for andres handlinger.

Personer med funksjonsnedsettelse, eller under behov for omsorgstiltak, har en hverdag hvor de er mer utsatt for potensielle overgrep. Evnen til å hevde sine rettigheter og evnen til å forsvare seg blir redusert.

Eldre, folk med psykiske lidelser, kronisk syke og pleietrengende er også mer utsatt for overgrep. Ved innleggelse eller hjemmebesøk kan grensen mellom “mitt rom” og “det offentlige rom” bli veldig vag.

Se utdrag fra Häningers apell i videoen under. Artikkelen fortsetter under videoen.

Å være sårbar og få ekstra hjelp er fint. Når en er trygg.

Samiske og urfolk generelt er ekstra utsatt for vold og overgrep. Når storsamfunnet snur ryggen til, kan overgrepene fortsette.

Asylsøkere og flyktninger og personer med rusavhengighet er spesielt utsatt. Med lav inntekt og få tillitspersoner i livet sitt, er de ekstra utsatt for situasjoner der de presses til å utføre seksuelle tjenester i bytte mot penger, husrom, mat, medisiner/rusmidler eller andre behov.

Å være sårbar i Norge kan være fint. Når en er trygg.

Når en annen seksuell orientering eller kjønnsidentitet gjør deg ekstra utsatt for overgrep, hets og hatvold i Norge, har vi en vei å gå. I tillegg til andres fordommer har flere egne utfordringer også, som vanskeliggjør å fortelle om overgrep. Noen er vant til å holde ting skjult og har tillitsproblemer. Andre har et negativt forhold til sin egen seksuelle orientering eller identitet.

Å være sårbar og skeiv er herlig! Når en er trygg.

Personer tilknyttet religiøse miljøer er dessverre også veldig sårbare for seksuelle overgrep. Et overgrep kan kalles synd, og overgripere kan tilkjennes «syndenes forlatelse» bare de ber om tilgivelse ovenfor Gud. Da kan den som ikke tilgir og glemmer bli den syndige.

Å være sårbar og religiøs er godt. Når en er trygg.»

Hvordan kan ekstra sårbare mennesker være sårbare — i trygge rammer?

Häninger hadde også en rekke konkrete punkter med oppfordringer i sin apell om hvordan man kan sette trygge rammer rundt sårbarhet:

Alle trenger å lære om seksualitet og grenser!
Vi må jobbe mer med positive holdninger til seksuelle minoriteter!
Vi bør synliggjøre utfordringene skeive møter og arbeide for inkludering og økt kunnskap!
Alle relevante studier ved høyskoler og universitet må gjøre studenter i stand til å forebygge og avdekke overgrep og ivareta de utsatte!
Det bør være et krav om at de som jobber med personer med funksjonsnedsettelse tilegner seg kunnskap og kompetanse om hvordan en forebygger overgrep — og hvordan en snakker om temaet!
Lønn og arbeidsforhold må komme til et nivå hvor det er konkurransedyktig med andre arbeidsplasser — slik at det ikke blir så ofte utskifting av omsorgspersoner!
Kommunene bør ta større ansvar for kompetanseheving gjennom opplæring av ansatte og innarbeiding av rutiner for varsling og håndtering!
Regjeringen må iverksette en handlingsplan mot vold og overgrep i samiske samfunn!
Tiltak mot vold og overgrep må være kultursensitive og ikke foregå på majoritetens premisser!
Helsetjenester må tilpasses befolkningen — og ikke motsatt!
Vi må erkjenne at det ligger grobunn for overgrep i religiøse miljøer. Og lære at det ikke er syndig å føle lyst. Gi rom for et naturlig utløp for ens seksualitet!
Vi bør oppmuntre til debatt rundt temaet seksualitet og seksuelle overgrep på alle arenaer!

«Toleranse tar oss ett steg på vegen. Aksept to steg til. Kjærlighet åpner dører. Når vi kan lære å elske hverandre — ikke på tross av, men på grunn av alle våre forskjeller — først da vil vi være på vei mot full likestilling,» avsluttet Häninger sin apell med.

14. juni 2019

«Man er først og fremst menneske» vist for 600 elever under temauke om psykisk helse

Aimée Kaspersen. Foto: Silje Bullgård Photography

Torsdag 6. juni ble teaterstykket «Man er først og fremst menneske – et vitnesbyrd» vist i to omganger for totalt 600 elever på Elvebakken videregående skole. Nå gleder teamet bak stykket seg til turneen sør i Norge i høst.

Stykket har aldri blitt vist for så mange på en gang før. Anledningen var temauka de arrangerte om psyksk helse og seksualitet.

— Vi har hatt et utrolig fint møte med Elvebakken videregående skole og ungdommene som går der, sier Aimée Kaspersen.

Kaspersen er prosjektleder og frivillig i LMSO, og står bak teaterforestillingen.

Hun er utdannet scenekunstner, med bachelor- og mastergrad i teater fra NTNU.

Temauke og psykisk helse og seksualitet

Forrige uke var det temauke på Elvebakken videregående skole.

Temaet de hadde valgt var psykisk helse og seksualitet.

Elevene hadde booket inn foredrag fra lbant annet Helsebror, Ingeborg Senneset, Kristin Oudmayer, Hjelpekilden, Joakim Hammerlin og Ida Longva — og altså teaterforestillingen «Man er først og fremst menneske — et vitnesbyrd».

Forestilingen viser helt vanlige mennesker som har hatt ulike møter med både politi, helsevesen og rettsstaten Norge. Den viser senvirkninger etter seksuelle overgrep og tanker om psykisk helse. Den viser tall og statistikk – men viktigst av alt, den viser noen av individene bak tallene – for hvem er egentlig de?

Les mer om forestillingen og innvilgelsen av midler til turneen fra ExtraStiftelsen

— Beste innslaget i temauken

Ingeborg Aline Nyhus syntes det var en sterk opplevelse å se teaterstykket.

En av elevene som så forestillingen er Ingeborg Aline Nyhus (18).

— Inntrykkene var veldig sterke. Ofte hører man historier fra andre som man klarer og linke til noe man har opplevd selv tidligere.

— Men disse historiene klarer jeg ikke å sammenligne, med egne opplevelser og dermed er det vanskelig å forstå hvordan det har føltes, sier Nyhus.

— I tillegg til at jeg vet hvor glad jeg er i mine besteforeldre, for eksempel, og tryggheten man følte hos dem.

— Jeg husker da jeg var liten og at det var koselig å sitte på fanget deres, og dermed blir det ekstremt vondt å høre hvordan besteforeldre har vært så fæle mot sine barnebarn, sier hun.

— Hvordan syntes du teater fungerte som formidlingsplatform for dette temaet?
— Teateret fungerte veldig bra. Det er et tema vi har hørt en del om i den siste tiden. Men det blir fæle historier man fort bare forteller videre uten å fordøye, sier Nyhus.

— Å se det på denne måten, hvor det inkluderte det abstrakte i følelser og konsekvensene det ga videre i livet, var veldig fint, sier hun.

Hun forteller at hun spesielt likte de rød boksene som scengrafisk grep:

— Jeg tolket at de handlet om å bygge mur/fasade og om man var ustabil og satt på bare en boks, sier hun.

Nyhus forteller at mange elever hun har snakket med, mente denne forestillingen var den sterkeste opplevelsen og det beste innslaget i temauken, og at historiene var veldig gripende.

Elevene satt opp programmet selv

— Elevene har selv satt opp programmet for temauka, og Elvebakken VGS er visstnok den eneste videregåendeskolen i Oslo som har hatt en temauke om psykisk helse.

Det er viktig ikke å undervurdere ungdom, hverken i møtet med kunsten eller i møtet med utfordrende tematikker som eksempelvis psykisk helse

— At elevene selv ønsker denne type fagopplegg sier noe om et tomrom i fagplanen deres, sier Kaspersen.

— Det er viktig ikke å undervurdere ungdom, hverken i møtet med kunsten eller i møtet med utfordrende tematikker som eksempelvis psykisk helse.

— Som elevene selv uttrykte; fysisk og psykisk helse henger sammen, det er kjempeviktig at vi har en bevissthet rundt begge deler.

Teater og ettersnakk for totalt 600 elever

Foto av tre personer med mørke bukser og t-skjorter/gensere som står rett opp og ned, tett i tett. Det er en kvinne, en mann i midten, og så en kvinne. De står i et rom med sorte vegger og foran en skillevegg av tre. — Siri Schnell Juvik, Jon Vegard Hovdal og Lisa Birkenes Thun er de tre skuespillerne i «Man er først og fremst menneske – et vitnesbyrd».

— Skuespillerne Siri Schnell Juvik, Jon Vegard Hovdal og Lisa Birkenes Thun gjorde en formidabel jobb i formidlingen av forestillingen, sier Kaspersen.

Hun forteller at forestillingen egentlig er beregnet på rundt 100 publikummere per visning, men ved Elvebakken kjørte de to forestillinger for til sammen 600 elever.

Teknikken var også noe nedstrippet sammelignet med det de pleier å ha.

— Likevel var stemningen mellom scene og sal til å ta og føle på. Vi kjørte dette som et slags forsøksprosjekt for å se om det kunne fungere å spille for en såpass stor publikumsmasse, og det er veldig gøy når det faktisk gjør det.

— Dette gir oss flere muligheter framover når det kommer til visninger for skoler og i kurssammenheng, sier hun.

— Å ha vist stykket til så mange gir oss nye muligheter å utforske til den forestående turneen, finansiert av blant andre ExtraStiftelsen og Bufdir, samt til hvordan denne viktige forestillingen kan vises og brukes videre.

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å få med deg turnédatoene for teaterstykket i høst!

Etter visningen var det lagt inn en kort ettersnakk med Kaspersen, produsent og regissør for stykket, og LMSO-erfaringsformidleren Jürgen Decker.

Det var av praktiske årsaker tidsbegresninger på innslag under Elvebakkens temauke, så det ble begrenset med tid til ettersnakk til den store gruppen med elver.

Foto av mann med glattbarbert hår. Han smiler og ser inn i kameraet. Han har mørke øyne, hvitt skjerf og ytterjakke. — Jürgen Decker.

— Å holde ettersnakk for en gruppe på 300 stykker i to puljer var ikke noe forskjellig i forhold til en liten gruppe. Det man bør tenke på da, etter min mening, er å sette av mer tid til ettersnakk, sier han.

Decker er imponert over forestillingen:

— Forestilingen er meget bra, ikke bare på grunn av den tar opp et viktig tema, men den får også frem at overgrepsutsatte er forskjellige. Den får godt frem at de tre informantene var på tre forskjellige steder i forhold til sin egen historie, sier han.

Sør-turné i november

Nå jobbes det iherdig framover mot turné i november. Lista over besøkssteder er lang — se ruta litt lenger ned — og de håper å kunne rekke innom så mange som mulig, men endelig rute avhenger av både kostnader og spillesteder.

— Vi fått på plass et økonomisk fundament fra ExtraStiftelsen og Bufdir, men vi er også avhengige av støtte fra offentlige og private bidragsytere.

Turnéen vil bestå av et todelt opplegg hvor de sikter seg inn mot fagfolk, folkehøgskoler og studenter på dagtid. På dagtid kjører de et tredelt opplegg med foredrag som omhandler ovegrepstematikken, forestillingen og ettersnakk.

Erfaringene fra fjorårets turné er at opplegget er et etterlengtet og annerledes bidrag

— Dette kommer til å bli veldig bra, og jeg håper at interesserte tar kontakt med LMSO for å booke seg inn på fagdagene.

På kveldstid skal de ha åpne forestillinger som alle kan ta del i. Her blir det også ettersnakk med både kunstnere og fagfolk til stede.

— Erfaringene fra fjorårets turné er at opplegget er et etterlengtet og annerledes bidrag. Både de som deltok på fagdagene og de som deltok på kveldsforestillingene uttrykte at de hadde gode opplevelser og ønsket å anbefale dette videre.

— Det er veldig hyggelig med slike tilbakemeldinger når man som kunstner legger sjela si inn i denne type arbeid! sier Kaspersen.

Ruta de jobber mot fra november 2019 og utover er følgende:

Ålesund
Volda
Bergen
Stavanger
Kristiansand
Tønsberg
Drammen
Oslo
Lillehammer
Trondheim

Flere av stedene er allerede spikret, så om du bor eller jobber på nevnte steder:
Meld deg gjerne på vårt nyhetsbrev, og følg LMSO på Facebook, Instagram og Twitter for oppdateringer og informasjon!

27. mai 2019

Stine Sofies Stiftelse på tokt for en god barndom: Ror fra Grimstad til Oslo for de voldsutsatte barna

19. mai 2019 var det 19 år siden Baneheiadrapene. Samme dag gikk startskuddet for årets viktigste rotur: På vegne av Stine Sofies Stiftelse (SSS) reiser reiser 46 mennesker på tokt for en god barndom. Sammen med de seks robåtene er to seilskuter med på turen. De skal innom totalt 16 havner på turen.

Foto av kvinne til venstre og mann til høyre i oransje rengjakke og gul og sort flytevest. DE har rød caps. Bak dem er en havn med båter. Det regner. — Tatjana Breda-Gulbrandsen og hennes samboer Geir Arne Hageland er godt i gang med roingen — i all slags vær. Foto: Stine Sofies Stifelse

Bak årene på turen mellom Grimstad og Oslo sitter blant annet Tatjana Breda-Gulbrandsen (36) og hennes samboer Geir Arne Hageland (47).

– Jeg kan ikke tenke meg noe viktigere enn å jobbe for at barn ikke skal oppleve vold eller overgrep, sier Breda-Gulbrandsen.

Godt trente ildsjeler på meningsfull rotur

– Når vi vet at i snitt to i hver skoleklasse er utsatt, og at det som skjer i barndommen kan ødelegge for resten av livet, så er det lite som er mer meningsfullt, sier hun.

Breda-Gulbrandsen jobber til daglig som markedskoordinator i Nasjonalparkriket Reiseliv, og er en ildsjel når det kommer til frivillighet: I tillegg til å bidra i SSS, bidrar hun også som frivillig i LMSO, hvor hun blant annet er ansvarlig for medlemssamlingene.

– Vi er blant de 30 som ror og hjelper til med de praktiske oppgavene, forteller Hageland, som er daglig leder i Funkibator og varaordfører (Sp) i deres hjemkommune Dovre.

Følg toktet for en bedre barndom på Stine Sofies Stiftelses Facebook-side og Instagram-profil

Hageland har deltatt på blant annet «Ingen grenser» og idrettskonkurranser.

Breda-Gulbrandsen forteller at hun også har trent seg målrettet opp til turen – helt siden august i fjor.

– Jeg er glad i sjøen og kysten! Jeg synes ikke dagsetappene på sju-åtte timer er så uoverkommelige – bare været ikke slår seg vrangt, sier hun.

Snakker med barnehagebarn underveis om kropp og grenser

På dagtid tar de med seg barnehagebarn på tokt. Pedagoger fra Stine Sofies Stiftelse skal snakke med barna om vold og overgrep, om kropp og grenser, og om å varsle om vonde opplevelser og hemmeligheter.

– Det er barna det handler om, og det er barna vi nå skal ro for, forteller Breda-Gulbrandsen.

Målet er å snakke med barna om vold og overgrep, om kropp og grenser, og om å varsle om vonde opplevelser og hemmeligheter.

– I hver havn vi skal besøke er det lagt opp til at barnehager skal få være med seilskutene på dagstokt. Pedagoger i Stine Sofies Stiftelse har utarbeidet undervisningsopplegget, supplerer Hageland.

Foto av en kvinne og en mann ytterst på en havn. Kvinen har blå skjorte, solbriller og vinker til kamera. Mannen har sort t-skjorte, livvest og proteser på beina. Foran dem står en haug med diverse utstyr de skal bruke i sammenheng med toktet: Sovepose, ting i pressening osv. — Breda-Gulbrandsen og Hageland bidrar med både praktiske ting og roing under toktet. Foto: Stine Sofies Stiftelse

– Målet er å snakke med barna om vold og overgrep, om kropp og grenser, og om å varsle om vonde opplevelser og hemmeligheter.

Breda-Gulbrandsen forteller at samtalene startet om bord i skonnertene «Solrik» og «Fryden», og opplegget skal videreføres i barnehagene. Barna blir også kjent med sjøstjernen «Stella». Sjøstjernene har en spesiell evne til å reparere en skade.

– Slik kan vi bevisstgjøre barn og unge på hvordan vi kan bygge oss opp igjen etter vonde opplevelser, krenkelser og overgrep, sier Breda-Gulbrandsen.

Store forskjeller mellom kommunene

Det er lokalvalg til høsten, og et viktig mål med roturen er hva kommunene kan gjøre i arbeidet for en barndom uten vold og overgrep.

– Vold og overgrep rammer hardt, og det rammer hele familien, sier Breda-Gulbrandsen.

Hun forteller at tilbakemeldingene som Stine Sofie-senteret har fått fra familiene som har hatt opphold der, viser at det er store forskjeller i hvordan de opplever å bli ivaretatt i hjemkommunen:

– Noen får god støtte og oppfølging – men altfor mange strever med å få oversikt, og en god og sammenhengene hjelp.

– Systemet svikter de volds- og overgrepsutsatte barna, og kommunene har et ansvar!

– Kommunene må bidra i forebyggingsarbeidet

Hun får støtte av sin samboer:

– Arbeidet for en trygg og god barndom krever lokal innsats i hver kommune, sier han. Han ønsker at også deres egen kommune, Dovre, skal ha sterkt fokus på hvordan de kan bidra i arbeidet.

Når et barn først er utsatt for vold eller overgrep, er det også viktig at systemet ikke svikter

Breda-Gulbrandsen forteller om de tre sakene SSS serverer lokalpolitikerne i hver havn:

– Forebygging er nøkkelen: For det første må fødselsforberedende kurs og foreldreveiledning på helsestasjon være tilgjengelig og kostnadsfritt for alle, og alle barnehager og skoler må sette vold og overgrep på timeplanen.

Det samfunnsengasjerte paret finner glede i å strekke seg for de som trenger det. Foto: Privat.

– Når et barn først er utsatt for vold eller overgrep, er det også viktig at systemet ikke svikter, sier hun.

– I tillegg må tilbudet til volds- og overgrepsutsatte barn være et helhetlig og koordinert tilbud på barnas premisser.

Toktet vil den 3. juni ha vært innom mange havner med informasjon til både barnehager, lokalpolitikere og øvrig publikum.

Endestasjonen er Operaen i Oslo.

– Vi er glade for å få være med på noe som har en så stor betydning. Vi vil bidra – strekke oss litt lenger på vegne av dem som virkelig trenger det, sier Breda-Gulbrandsen.

Les mer om toktet og Stine Sofies Stiftelse på deres nettsider.

21. mai 2019

Catrine fikk behandling på REFT — gikk fra å være ufør til fulltidsstudent med jobb

Regional enhet for traumebehandling (REFT) er et av få steder i landet som tilbyr spesialisert traumebehandling. Vi skrev nylig en artikkel om behandlingstilbudene på REFT. To som har konkrete erfaringer med behandlingen på REFT fra hvert sitt perspektiv er Catrine Næss og hennes behandler, psykolog Trude Brynhildsvoll Auren.

Foto av kvinne som ser rett i kamera. Hun har mørkblondt hår til skuldrene, oransje genser, brun ytterjakke og briller. Hun smiler. Bakgrnnen er uklar med natur og en parkeringsplass. — Catrine Næss har erfart svært gode resultater fra behandlingen ved REFT.

— Behandlingen jeg har fått på poliklinikken på REFT har vært grunnen til at jeg nå lever et liv som er verdt å leve, sier Catrine Næss.

Hun har vært i behandling ved REFT i 4,5 år.

— Etter å ha kommet inn i psykiatrien i 2009 forverret helsesituasjonen min seg betraktelig høsten 2013, med psykogene ikke-epileptiske-anfall og funksjonelle lammelser, forteller Næss.

Dette førte til at Næss var innlagt på DPS i over ni måneder.

Hun sier at utviklingen etter oppstart på traumepoliklinikken har vært enorm:

— Jeg kan ikke sammenligne med livet jeg hadde før: 100 % ufør uten mulighet til å komme i jobb eller studere fordi formen var så ustabil.

Utredning, stabilisering og bearbeiding

Fotografi av kvinne med brunlig hår til haken, hvit cardigan og grå skjorte med mønstertrykkk på. Kvinnen ser inn i kameraet og smiler. Bak henne er en skog med trær og hvitveis på bakken. — Trude Auren er psykolog ved Regional enhet for traumebehandling (REFT) ved Helse Midt-Norge. Foto: reft.no

— Sammen med min behandler har vi jobbet oss gjennom utredning, stabilisering og bearbeiding, forteller Catrine.

Trude Brynhildsvoll Auren, psykolog ved Nidaros DPS, St. Olavs Hospital og Næss’ behandler, forteller — med Næss’ godkjennelse — om hennes utvikling:

— Catrine hadde en kompleks, alvorlig og noe uvanlig symptomutforming når vi startet. Jeg trengte derfor god tid for å utforske og prøve å forstå sammen med henne.

— I tillegg var Catrine tydelig skeptisk og trengte noe tid for å kunne stole nok på meg til å dele noen av de traumatiske opplevelsene, sier Auren.

— Vi hadde derfor en lengre utredningsfase før vi begynte med traumefokusert behandling.

Store forandringer med traumefokusert behandling

— Hvis jeg i dag gjør opp status for endring fra terapiens start til i dag, ser jeg store forandringer hos Catrine, forteller Auren.

— Dette gjelder både i forhold til de psykiske plagene og hverdagsfungeringen generelt. I løpet av terapien har det vært opp- og nedturer. Noe har blitt bedre, mens noe har i perioder blitt bra for så å komme tilbake eller forverre seg, sier hun.

Lammelsene forsvant etter ett og et halvt år med arbeid

— Som terapeut er jeg opptatt av de prosessene som jeg mener ligger til grunn for de psykiske plagene og funksjonsvanskene, sier Auren.

— Jeg ser det som min oppgave å belyse hvordan dette henger sammen, og hvordan vi heller enn å gi opp ved tilbakefall kan lære mer om disse prosessene og hvordan psykiske plager opprettholdes over tid.

Det som i utgangspunktet gir mindre angst på kort sikt, kan gi økt angst på lang sikt og frarøve oss for muligheter og livskvalitet

— Jeg er opptatt av symptomenes funksjon, hvordan det som i perioder kan se ut som, og til og med være, en god løsning eller måte å overleve på, kan bli et problem på sikt. Unngåelse er et eksempel på dette.

— Det som i utgangspunktet gir mindre angst på kort sikt, kan gi økt angst på lang sikt og frarøve oss for muligheter og livskvalitet, sier Auren.

Næss forteller at bearbeidingen med Auren har blitt gjennomført med EMDR sammen med kognitiv terapi.

— Dette har vært en god måte å arbeide på og har skapt betydelig mindre mareritt og flashback. Vi har jobbet sammen i totalt fire og et halvt år, og lammelsene forsvant etter ett og et halvt år år med arbeid, forteller Næss.

Tid og relasjon: — Bedring kan oppnås selv på kortere sikt

Foto av et kontor med store, lyse vinduer, to grå lenestoler og et bord i mellom dem. Rommet er malt i lyse gråtoner, parketten er lys og det er flere grønne planter i rommet. — Et av psykologkontorene ved REFT. Foto: reft.no

— Kan du fortelle litt om viktigheten av tid og relasjon i denne typen behandling, Auren?

— Mange opplever et behov for behandling over tid, og i en del tilfeller ser vi som terapeuter at tid er en viktig faktor for bedring, sier Auren.

— Jeg tror imidlertid det er viktig å være åpen for at dette ikke nødvendigvis alltid er tilfelle, eller at god hjelp kan ytes og bedring kan oppnås selv på kortere sikt.

Som vi nevnte i vår forrige artikkel om REFT, har REFT nylig utviklet et tilbud bestående av to uker intensiv behandling, også for komplekse traumereaksjoner.

— I dette intensive behandlingsopplegget ser vi at hvordan vi bruker den tilmålte tiden er viktigere enn varighet over lengre tid, forteller Auren.

— I denne behandlingsmodellen er det også roterende behandlere, det vil si at pasientene møter flere behandlere i løpet av behandlingsforløpet.

Det har vært viktig at jeg også har vært trygg og tydelig på behovet for traumebehandling, og at dette er riktig, viktig og nødvendig

— Dette har gjort relasjon til et høyaktuelt drøftingstema hos oss da vi her bryter med normer om at en god relasjon opparbeides til en terapeut i en relasjon som varer over tid.

Hun forteller at de var svært spente på hvordan dette ville bli mottatt av pasientene og hvordan det ville oppleves for behandlerne på REFT, men sier at de bare har fått positive tilbakemeldinger så langt.

— Jeg tror, i tråd med disse erfaringene, at god relasjon i terapi handler om mer enn tid, og at noe av det vesentlige er hvordan vi som terapeuter er oppmerksomme og sensitive i forhold til pasientene vi møter.

— Jeg tror det er viktig, spesielt når skepsisen er stor, å være åpen, ærlig, tydelig og forutsigbar, sier Auren.

— I tillegg tror jeg det har vært viktig at jeg også har vært trygg og tydelig på behovet for traumebehandling, og at dette er riktig, viktig og nødvendig.

Brukermedvirkning i praksis på REFT

På REFT er brukermedvirkning en viktig del av tilbudet.

— På generelt grunnlag er det slik at alle pasienter som kommer til behandling har rett til medvirkning i planlegging og utforming av egen behandling, derav valg av metode, sier Auren.

Det har vært riktig å gi sterke anbefalinger om terapiens retning i perioder der hun har ønsket å unngå

Hun forteller at brukermedvirkning imidlertid være begrenset av hva den enkelte behandler har av utdanning og erfaring, hvilket behandlingstilbud man får, hva som vurderes faglig hensiktsmessig hos den enkelte og så videre:

— I terapien med Catrine har metodevalg vært drøftet både i starten og underveis og Catrine har hatt medvirkning i disse avgjørelsene.

— Samtidig har jeg ment at det har vært riktig å gi sterke anbefalinger om terapiens retning i perioder der hun har ønsket å unngå.

— Etterlengtet kompetanseløft innenfor traumefeltet

Nå studerer Næss vernepleie på andre året, med normal studieprogresjon. Hun er i tillegg en av to regionsansvarlige for LMSO Midt-Norge.

Lærdommen i hva som er normale reaksjoner på unormale hendelser, uten at jeg blir sykeliggjort, gjorde meg rettere i ryggen

— Jeg er også tilkallingsvikar hos Trondheim kommune, og det er noe som har vært utenkelig å gjennomføre uten behandlingen og kompetansen som REFT har på traumer. Jeg er veldig glad for muligheten til å være en del av arbeidslivet! sier hun.

Næss nøler ikke med å skryte av behandleren og tilbudet på REFT:

— Trude har vist meg forståelse for mine utfordringer, og lært meg å håndtere mine reaksjoner og triggere på en god måte, sier hun.

— Lærdommen i hva som er normale reaksjoner på unormale hendelser, uten at jeg blir sykeliggjort, gjorde meg rettere i ryggen.

Foto av et bygg malt i lys gul. Det er sprosser på vinduene, og ellers gammeldags stil. Det er blå himmel og sol og litt snø på omgivelsene. — Traumepoliklinikken til REFT ligger ved Nidaros DPS i Trondheim. Foto: reft.no

Næss forteller videre at hennes tidligere erfaring fra psykiatrien er at de mangler kompetanse på komplekse traumelidelser, og at dette dessverre gjør at flere blir feildiagnostisert eller ikke får rett behandling.

— Ved å ha en slik poliklinikk som REFT, som strekker seg etter å få økt kunnskap og for å videreutvikle seg, har Midt-Norge fått et etterlengtet kompetanseløft innenfor traumefeltet.

— Uten denne behandlingen hadde jeg hatt funksjonelle lammelser og hyppige anfall som ga meg en svært begrenset livskvalitet i de tøffeste periodene, sier Næss.

— Trude har hjulpet meg med å se sammenhengene. Selv om jeg fortsatt går i behandling er vi snart i mål.

— Det er en deilig seiersfølelse!